Toleranse og misjon

Den siste tiden har debatten om Konservative kristne som en skjult minoritet fått spalteplass og engasjement. Aftenposten-skribent Bjørn Stærk beskrev gruppen som verdikonservativ, men full av gode mennesker, en gruppe som opptrer som en minoritet etter spillereglene gitt av majoriteten. Stærks konklusjon er at gruppen feilaktig har fått stempelet intolerante.

Misjonsfolkets tilsynelatende intoleranse: Blant konservative kristne er det kanskje hos misjonsfolket man med enkelthet har funnet spor av intolerant praksis. I misjon driver man åpenlys proselyttisme med omvendelse for øyet. Det store misjonsprosjektet har ofte vært preget en sterk og dominerende leder, og vestlig kultur har bredt om seg parallelt med fremgang og vekst på feltet. Er det slik at misjonsbevegelsen er en intolerant gruppe blant de konservative kristne? (En slags minoritet i minoriteten?)

Det befriende evangelium: Da de første misjonærene pakket sine kofferter var det på ingen måte for å eksportere europeiske kultur. Misjonærene var ofte svært skeptiske til egen kultur. Pietismen hadde snarere gjort dem opptatt av det indre livet og gode gjerninger. Budskapet som ble formidlet var at alle mennesker er adskilt fra Gud uten Jesu tilgivelse; et befriende evangelium som satte fortapte mennesker i et godt forhold til universets skaper gjennom Jesu frelsesverk. At man har måttet lære gjennom mangfoldige feil underveis tar ikke bort selve fundamentet i misjon. Og selv den dag i dag har vi mye å lære når vi krysser grenser for å dele det befriende evangelium med nye folkegrupper.

Flertallets spilleregler: Stærk hevder at den kristne minoriteten hele tiden må forholde seg til storsamfunnet en minoritetsrolle, og utøve innflytelse på flertallets og demokratiets spilleregler. Det samme vil gjelde i all misjon, siden misjonærer per definisjonen er minoritetsgruppe i et større samfunn. Er man Jesus-troende i et muslimsk samfunn må man følge flertallets spilleregler selv om man ønsker å tilby en bedre levevei enn den flertallet representerer. I filmen «Om guder og mennesker» fra 2010 ser vi syv franske munker tilpasse seg hverdagslivet i Algerie for å vise Guds kjærlighet til folk av en helt annen overbevisning. Den samme tilnærmingen gjelder alle steder hvor evangeliet forkynnes av utenlandske misjonærer.

Arven etter misjonærene: Først etter generasjoner med misjon kan man spore arven av misjonsvirksomheten i et folk. Min påstand er at de aller fleste steder har misjonærene og deres virksomhet betydd en positiv forskjell og løftet enkeltmenneskers verdighet. Vestlige misjonærer i Argentina, tidlig 1900-tallet hjalp indianerne å skaffe seg personnummer slik at de ikke var rettsløse og fritt vilt blant godseiere i landet. Selv i dag kan man se en tydelig geografisk grense i Argentina: Dit hvor misjonærene kom nordfra er det fremdeles indianere, men sør for denne grensen ble alle indianere drept eller tvangsflyttet. Den moderne misjons far William Carey etterlot en uerstattelig arv i India. Da briten vare ferdig med sitt virke fantes det skriftspråk og bøker på flere av Indias språk, og en betydelig forbedring for Indias minoriteters.

De liberales vakuum: Liberale kristne beskrives av mange som politisk korrekte troende. En del av dem vil ikke se noe behov for å drive misjon, siden alle en gang blir frelst. Folkekirken skal dessuten være for alle og reflektere mangfoldet i samfunnet. Men det å ikke ønske en kulturendring i samfunnet, eller kjempe for det gode, vil overlate denne påvirkningsevnen til andre krefter. Dersom ikke misjonærene påvirker kulturene de er utsendt til, vil markedskrefter og massemedias kulturimperialisme forme misjonsfeltene. Men tror vi at vi har en bedre vei å tilby, så skylder vi verden å vise den frem. Kulturtilpassede kristne vil alltid skape et vakuum som andre krefter kan fylle. Kanskje det er nettopp det Jesus tenkte på da han ba oss være lys og salt i en mørk og smakløs verden? Kanskje er det en velsignelse for samfunnet at verdikonservative troende tilbyr en annen vei, og en velsignelse for kristenminoriteten at misjonærene former kulturer der hvor de sendes?

Legg inn en kommentar