Lederskap i dagens lys

Det er med smerte i hjertet jeg hører historier og ser dokumentarer om mennesker som har negative opplevelser av kristent lederskap. Jeg tipper det finnes folk i alle leire, og innenfor de fleste konfesjoner som har historier de kulle ha delt. Og selv har jeg også sannsynligvis trent unge mennesker som kan ha fått et uriktig gudsbilde gjennom mine handlinger og ord.

I min refleksjon over kristent lederskap har jeg noen prinsipper som jeg ønsker å sette ord på i denne debatten.

  1. Å være kalt av Gud er ikke ensbetydende med å være ufeilbarlig.

Vi ledere feiler. Vi er mennesker av kjøtt og blod som sutrer når vi får sesonginfluensa, som kritiserer andre når vi blir irritert, og som til og med sammenligner oss med andre mennesker.

Selv om en leder har fantastiske lederegenskaper, profetiske gaver og gode taleevner (min bakgrunn er fra Pinsebevegelsen, hvor vi setter pris på slike ting) så er Bibelen tydelig på at alt skal prøves. Og det er frukten av lederskapet som teller.

Dersom man ser opp til en leder er det altfor lett å anta at alt som gjøres av denne lederen er godt og rett. Dette er like skremmende som det er menneskelig. Det er nesten slik at man bør lete etter de tingene som viser en leders menneskelighet når man se opp til noen, slik at man ikke får et usunt bilde av en av Guds utvalgte tjenere.

  1. Alt vi gjør i vårt lederskap bør tåle dagens lys.

Jesus påpeker selv, i en diskusjon med fariseerne og de skriftlærde at han dag etter dag hadde undervist åpent på tempelplassen, uten at noen hadde pågrepet ham. Dette bør vi også ha som prinsipp.

Riktignok kom folk også til Jesus på natten, eksempelvis Nikodemus i Johannes 3. Men Jesus var sannsynligvis sammen med noen av sine disipler som var øyevitner til samtalen, i og med at den er referert i evangeliet, og ikke minst fordi påfølgende vers i teksten sier; Etter dette gikk Jesus og hans disipler til Judea. (Joh. 3.22)

Anyway; Som ledere må vi ha høyde for at de menneskene vi leder forteller til andre både det vi lærer dem og hvordan vi lærer dem. Vi bør faktisk se for oss at det meste kunne bli filmet og lagt ut på youtube, nå i vår digitale verden, åpenlyst og transparent.

Hvis vår språkbruk, våre holdninger, vår overbevisningsevne og våre imperativer ikke tåler dagens lys, i form av videre deling, ja så er det stor sannsynlighet for at vår ledelse bør ha en annen tilnærming og form.

  1. Tjenestedeling etter nådegaver

Guds utrustning fungere faktisk slik at vi ikke er kalt til å gjøre de samme tjenestene. Dersom vi, i vårt lederskap ber alle dem vi leder om å gjennomføre de samme tjenestene, så er det stor sannsynlighet for at noen av de vi leder føler seg ubekvem med oppgavene de blir satt til. Da tenker jeg ikke på at alle har felles pensum på en bibelskole, men på tjenester man settes til å utføre.

Vi er virkelig ikke alle hender, eller føtter, men vi er unike lemmer på Guds mangfoldige legeme. Dette vil ikke si at enhver kun skal gjøre det de selv ønsker. Men jeg tror utfordringen i våre sammenhenger har vært at altfor mange settes til å gjøre ting de ikke er kalt til, eller ikke er utrustet for.

  1. Spørsmål er av det gode

Disiplene spurte Jesus spørsmål hele tiden. Jesus sa aldri at det var galt, til tross for at de noen ganger stilte gale spørsmål, eller ikke fikk svar på spørsmålene sine. I jødisk pedagogikk er det derimot slik at det er spørsmålene som er grunnlag for opplæring. Hele Moseloven er bygget opp slik; Når dine barn spør deg hvorfor du gjør dette, skal du svare… Når din sønn i morgen spør deg, hva betyr disse lovene, … så skal du svare… osv.

Spørsmål er den beste måten både vi ledere kan reflektere over det vi gjør, og en enkel måte å få dem vi leder til føle seg lyttet til. Her taler jeg ikke om den overhengende røsten til djevelen knyttet til Guds ord; Har Gud virkelig sagt…? Selv om det som er fra Gud skal kunne tåle dagens lys, har Gud aldri kalt oss til å fornekte Guds sanne ord som påskudd for synd.

  1. Vårt eget gudsliv og gudsbilde

Dette siste prinsippet baler jeg mye med selv. Som ledere har vi en tendens til å ”gi videre vårt eget gudsbilde”. Det vil si at jeg presenterer andre et gudsbilde som reflekterer det bildet jeg selv har av Gud. Det vil si at det Gud taler om til meg, er det jeg selv kommer til å gi videre når jeg deler med andre (mitt kall, engasjement, etc.). Det vil igjen si at jeg, i min iver etter å realisere Guds kall i mitt liv, vil ivre for at Guds kall også skal realiseres i andres liv.

Plutselig er Guds ord til meg blitt Guds kall til en annen person… en person som kanskje har et helt annet kall over livet sitt, som muligens enda ikke er blitt klart og tydelig for personen. Vel, da vil den andre personen jobbe for å realisere mitt kall, og ikke det kallet som Gud har for han/henne. Det finnes altså brilliante ledere, men som jeg ikke kan tjene under, fordi deres visjon ikke er mitt gudegitte kall.

Dette punktet fører meg over til det mest alvorlige spørsmålet mitt; Når er en person selv ansvarlig for sitt gudsbilde, og hvor går grensen til hva jeg, som leder, er ansvarlig for? Det viktigste vi ledere må lære videre, må jo være å gi andre et sunt gudsbilde, og utruste dem til å selv høre fra Gud og selv bedømme (skjelne) hva som skal gi dem retning.

Et banalt eksempel, for meg, er bruken av modale hjelpeverb og imperativer i lederskap: Vi skulle alle…, noen burde gjøre… , vi er alle kalt til … , vi skal og må…. , og Gud forventer… Når jeg hører slike i forkynnelse må jeg teste om det jeg nå skal og må osv., faktisk er det Gud har kalt meg til. Her snakker jeg ikke om at jeg selv kan velge ut hvilke bud jeg skal velge å følge av de 10 bud, eller om Bibelens undervisning gjelder for meg eller ikke. For det er nettopp dette jeg her må skjelne. For jeg tror virkelig at Guds ord er Sannhet, og at Guds sannhet er det beste for meg. Men jeg tror ikke at det gudegitte kallet som en annen leder har fått, skal virkeliggjøres av meg, med mindre Gud da har talt spesifikt til meg om å gjøre det samme.

Avslutningsvis: Felles for historiene om dårlig lederskap finner jeg en ting; lederne har fått dem som er blitt ledet til å føle seg utilstrekkelige, verdiløse, usikre og mislykkede. Og her er jeg tilbake til det jeg nevnte i punkt 1; det er fruktene av vårt lederskap som vil vise om vi har hatt Guds hjertelag og sinnelag ovenfor de menneskene vi har ledet. Dersom de føler seg som et middel for å nå mitt mål, da er jeg redd lederskapet mitt har feilet.