Misjonsstyrken fra øst; et glimt fra European Leadership Forum

– ”Tudor”, ”Laura”, ”Sergei” og ”Ivan”.
Presentasjonsrunden blant misjonslederne er godt i gang, og vi får et lite glimt av arbeidet hver av dem leder. Vi er på European Leadership Forum, som hvert år samler over 700 evangelikale inviterte ledere fra hele Europa i Polen. Forumet er inndelt i ulike ledernettverk, og for første gang samles også misjonslederne i et eget misjonsledernettverk. Presentasjonsrunden røper at mange av dem er fra land som ligger øst for Norge.

Michael OhDet er Rolf Kjøde fra NLA (og tidligere Normisjonsleder) som leder dagens program. Sammen med NORME (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering) er han en del av styringsgruppen for nettverket, som i dag får besøk av Lausanne-leder Michael Oh.

– Det var veldig positivt å se at mer enn halvparten av deltagerne i Misjonsledernettverket var fra Øst Europa, sier Kjøde.
Vi tar dette som et tegn på et den Øst Europeiske kirken mer og mer ønsker å bidra i det globale misjonsoppdraget.

Etter Lausanne-lederens preken får deltagerne solid undervisning om ulike ledelseskulturer av Scott Moreau, professor ved Wheaton College i USA. I salen sitter flere og nikker bekreftende, og humrer litt av eksemplene i tverrkulturelle utfordringer mellom Øst og Vest knyttet til ledelse.

Gud reiser opp en ny generasjon misjonærer fra Øst. En generasjon som ikke ønsker å overlate det som står igjen av misjonsoppdraget til misjonærer fra Vest Europa og USA. De vil være med der det skjer. Ja, til og med ønsker de å dra til steder hvor Vest-europeiske organisasjoner ikke lenger kan sende misjonærer.

”Tudor” fra Latvia forteller om en 7 måneder gammel misjonsorganisasjon med Midtøsten som satsingsområde. Han drømmer om å spre evangeliet til Syria og Irak. Og når jeg spør om det er flyktningene fra disse landene som er målgruppen, er svaret Nei. De ønsker å finne en vei inn.

”Sergei” fra Moldova deler ivrig erfaringene fra team de har sendt til Dagestan og Tsjetsjenia, for en forsamling med store øyne. – Vi kommer ikke utenifra, slik som dere fra Vesten. – Vi er deres naboer, og deler mange av de samme erfaringene, noe som gjør at vi forstår hverandre.
”Sergei” går så langt at han sier at vestlige utsendinger vil feile dersom de nærmer seg disse områdene.

”Ivan” fra Ukraina minner oss om at ukrainske kristne, som ble tvangsflyttet av Stalin, sto for viktige vekkelser i Russland i forrige århundre.
– Det samme gjør ukrainske utsendinger i Russland i dag, fortsetter han,
Til tross for deres forverrede situasjon de to siste årene, er det fremdeles ukrainske pastorer som leder flere av de største evangelikale menighetene i Russland.

I nettverkets siste foredrag hører vi Ajith Fernando fra Sri Lanka si at tiden hvor penger var misjonens viktigste ressurs, nå er forbi.
– Våre viktigste ressurser fremover er brennende enkeltmennesker. Evangeliet inkarneres i folk som er villige til å gå, enten de er utsendt som yrkesaktive eller misjonærer. Det viktigste er at de er godt rustet.

Og fra et norsk ståsted ser det ut til at Øst Europeere både er villig til å satse og godt utrustet til oppdraget. De vil satse i land hvor evangeliet enda ikke har fått rotfeste og er lite bekymret for økonomi. Gjennom tiår med kommunisme og andre utfordringer vet de godt hva det vil si å stole på Gud i alle ting. Nå vil de ikke lenger være mottakere, men utsendere i det store misjonsoppdraget.

Reisen over Middelhavet

glitterhav

Grå dis dekker himmelen en tidlig lørdags morgen. Sammen med vår åtte måneder gammel gutt setter jeg meg i baksetet på stasjonsvognen og mannen min kjører til flyplassen. To timer i fullastet bil, og så ligger to kofferter på 18 og 23 kg på bagasjebåndet. Lille Benjamin trilles i en enkel vogn til gaten og et par timer senere er vi i luften. På flyet finner vi oss til rette blant 158 andre passasjerer. Vi kvier oss litt til take off og landing for da må lillegutt sitte helt stille med beltet om livet. Ei flyvertinne tilbyr oss mat og drikke, og kommer med teppe og pute slik at gutten vår får sove.

Et annet sted under den samme himmelen ligger disen like grå. En liten familie fra Aleppo har tatt med sin åtte måneder gamle sønn, Safar, og flykter midt på natten. Med en liten koffert på 10 kg søker de ly i lasterommet på en trailer som kjører ut av Mosul. 25 timer i mørket med to små flasker vann og matrestene fra i går. Det blir varmt blant paller og esker i det mørke lasterommet, og gråten av andre småbarn har brutt stillheten. Den lille gutten på åtte måneder får mat av en engstelig mor og roes ned med kjærlige ord av en utslitt far. Foreldrene utveksler blikk fylt av utrygghet, men også litt håp. Blir de oppdaget kan de i verste fall henrettes på stedet. I bestefall bli adskilt for alltid.

For vår del kommer Middelhavet til syne etter noen timer. Vi flyr langs kysten fra Barcelona til Malaga i solskinn og Middelhavet glinser under oss. Etter fire timer i flyet lander flyet trygt på flyplassen i Malaga. 3500 km er unnagjort og kjøreturen står nå for tur. Vi har leid bil med GPS og bilsete for barn under 10 kg. Ettersom dette er overgangen mellom foreldrenes permisjon, kombinert med en liten ferie, unner vi oss noen netter på hotell og låner en leilighet langs kysten i Spania. På bilturen langs Spanias østkyst viser Middelhavet seg fra sin mest eksotiske side.

For familien fra Aleppo går neste etappe i en overfylt buss igjennom ørkenen. Enda et døgn skal fortæres på landeveien, denne gangen gjennom Nord-Afrika. Familiens installerer seg blant 125 andre passasjerer i en buss som vanligvis frakter 50 personer. De siste sparepengene brukes til å kjøpe brød og vann underveis. Ikke alle de andre passasjerene har mulighet for å kjøpe mat, og dehydrerte barn gråter i armene på foreldrene sine. Etter to døgn kommer Middelhavet til syne, enormt og glinsende i solen. Bussen går de siste 8 timene langs kysten. 4500 km er unnagjort på to og et halvt døgn.

Nå gjenstår det cirka 500 km til sjøs. I påvente av ledig båt tilbringer de 8 dager på en låve i ørkenen, et sted ingen av flyktningen vet navnet på. Forholdene er dårlige og noen flyktninger mister tålmodigheten, men vakter straffer alle dem som prøver å forlate låven. Endelig kommer båten, som for lengst har sett sine beste dager som fiskebåt i Stillehavet. Safars mor puster lettet ut over at det ikke er en gummibåt som skal ta dem over havet. Her er det mennesker fra land i Nord-Afrika og Midtøsten, alle på flukt fra krig, sult, vold og overgrep. Nesten alle har mistet noen av sine kjæreste og alle håper på en ny fremtid uten krig og etnisk rensing i Europa. Middelhavet glinser mens de legger fra land på en strand i Libya.

1500 kilometer er gjort unna i en helt ny leiebil. Vår lille Benjamin kjeder seg lett i bil og jeg prøver å holde humøret i baksetet oppe. Han småspiser kjeks og får morsmelk eller fruktsmoothie når han er tørst. Alt i alt har han taklet varmen godt. På turen har han både fått prøve seg i barnebassenget på leilighetskomplekset og i bølgene på stranden. Med to trygge hender rundt kroppen, kan han plaske fritt og stabbe seg frem i vannet. Han har solhatt på hodet og solfaktor 30 på hele kroppen.

Når vi oppsummerer ferien og kostnadene, og finner ut at de har brukt i underkant av 20.000 kroner på flybilletter, hotell, leiebil og drivstoff og mat, noen ganger på restaurant og andre ganger i leiligheten.  De to ukene har gått fort, og hverdagen venter hjemme.

Familien Ibrahim prøver å holde motet oppe mens bølgene drønner mot den overlastede båten. Ingen av dem har solkrem, men moren gjemmer hodet til Safar i fanget slik at ikke solen skal stikke ham. Gutten er slapp og dehydrert, og ingen av dem har spist noe de siste to dagene. Fra dekk har de sett menneskesmuglerne kaste barn over bord, barn som ikke overlevde flukten til Europa.

I det fjerne ser de en europeisk kystvaktbåt. Menneskesmuglerne blir stresset og forsvinner i redningsbåter med raske motorer. Igjen på fiskeskøyta sitter hundrevis av magre flyktninger og venter på å bli fanget opp av kystvakten. Familien Ibrahim puster lettet ut når europeerne nærmer seg. Familien har betalt omkring 12.000 dollar for turen, noe som tilsvarer nesten 100.000 kroner. I likhet med oss har de reist omkring 5.000 km over en periode på to uker.