Norske misjonsorganisasjoner sender stadig ut færre misjonær. Økonomien i organisasjonene har tvunget dem til å gjøre misjonstjenesten mer effektiv og legge en del støttefunksjoner i misjon til hjemmekontoret (eksempelvis administrasjon, økonomi og skole). Teknologien har også vært med og lagt til rette for en slik utvikling. Men kan misjonsorganisasjonene si seg fornøyde med et synkende antall misjonærer så lenge det finnes unådde folkeslag som ikke er berørte av evangeliet?

I NORME-fellesskapet er dette en samtale som har pågått siden jul i fjor. Vi har synset og grublet, og samlet inn fakta. Misjonsstatistikken for 2012 begynner nå å bli klar, og på vårt årsmøte 3. september vil funnene bli lagt frem. Det jeg kan røpe så langt er at våre medlemsorganisasjoner sender ut flere langtidsmisjonærer (utsendinger) i 2012 enn i 2009 (530 utsendinger i 2009 mot 574 i 2012). Den synkende trenden kan kanskje være i ferd med å flate ut?

Spør du meg hva det skyldes at vi sender ut færre misjonærer vil jeg peke på de stabile gaveinntektene til organisasjonene. Det blir stadig dyrere å sende ut norske medarbeidere, slik at man for de samme midlene kan sende ut færre misjonærer nå enn tidligere. (På grunn av inflasjon, prisstigning og lønnsstigning kan man i virkeligheten snakke om en nedgang i gaveinntekter for misjonsorganisasjonene). Men siden vi har langt igjen til misjonens storhetsdager er det fremdeles riktig å si at vi sender ut færre misjonær nå enn før.

Hvem er det da som sendes ut? Trenden for en del organisasjoner har vært å sende flere ledere og konsulenter på korte oppdrag (mindre en 3 måneder). Denne påstanden er nok en sannhet på gamle felter, hvor det ikke kreves like stor tilstedeværelse som på nye steder. Men der hvor man velger å gå inn i nye felter kreves det et større apparat og mer ressurser. Nye felt krever fulltids engasjement, gjerne bestående av flere utsendinger i team.

Jeg har stilt spørsmålet til enkelte ledere om hvem de velger å sende ut. Ønsker de seg nyutdannede utsendinger eller tidligere misjonærer med lang erfaring? Her spriker svarene, sannsynligvis i tråd med oppgavene og feltene. Til gamle felt ønsker man utsendinger med lang erfaring, men på nye felt vil organisasjonene gjerne ha nyutdannede unge mennesker, og gjerne med små barn. Den gruppen som enkelte kan kvie seg for å satse på er foreldre med barn i skolepliktig alder, noe som kan henge sammen med utfordringene ved å finne gode skoleordninger for utsendingenes barn. (Nå er de aller fleste norske skolene lagt ned og det finnes ikke lengre internatskoler for misjonærbarn). NORME jobber aktivt med policyarbeid og ressurskartlegging for organisasjonene på dette feltet, men har enda en god del igjen.

Under årets LINK 3. og 4. september tok NORME, sammen med medlemsorganisasjonene, opp spørsmålet om vi har misjonærtørke i Norge, og hva vi sammen kan gjøre for å unngå det. Vi ønsker å engasjere mange nye til innsats i misjon, både hjemme og ute. I tillegg vil vi oppmuntre misjonsorganisasjonene til å jobbe strategisk mot spøkelse Misjonærtørke, og isteden se hva de har å tilby i møte med de globale behovene. Noe av det jeg personlig gleder meg mest over, er funnene i misjons- og medlemsstatistikken. Jeg vil påstå at mange av antagelsene og påstandene om norsk misjon og bistand ikke holder vann i lys av statistikken.

Dersom dagens mennesker skulle tegne Gud i sitt bilde kunne vi fått en fleksibel og tidsriktig Gud. En Gud som sendte alle til himmelen, uavhengig av om de selv ønsket det eller ikke. En Gud som velsignet både heterofil og homofil praksis, i og utenfor rammen av forpliktelse og pakt. Eller kanskje også en Gud som elsket å se sine skapninger utfolde seg i bioteknologiens muligheter, som egg-donasjon og forskning på befruktede egg, surrogati og såkalt «utryddelse» av Dawns syndrom.

I sin innstilling «Sammen, samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» anbefaler Den norske kirkes Samlivsutvalg å vie homofile par i kirken. Er ikke det å velsigne noe som Bibelen tydelig tar avstand fra? Homofil praksis står sammen med ord som avgudsdyrkelse, grådighet og hor i 1. Kor 6.9. Synd karakteriseres dessverre ikke av at vi mennesker mener det er en gal handling, men av en standard med utgangspunkt i Guds hellighet, ikke i vår moral. Alle mennesker har selvfølgelig rett til å velge synd. Slike valg rokker ikke ved menneskeverdet hos enkeltmennesket eller likeverdet mellom mennesker.

Kirken har til alle tider lært at det er synden som skiller mennesket fra Gud. Men i Bispemøtets samlivsutvalgs innstilling ser det ut til at kirken går imot det den selv har undervist i to tusen år. Mener Bispemøtets samlivsutvalg at det er vranglære kirken hittil har undervist, ved å endre sin lære så radikalt? Har den norske kirke mandat til å tolke tekstene slik den selv finner for godt? Forvalter ikke kirken nettopp sannheten i Guds ord? Må Gud i ettertid tilgi noe som kirken har velsignet? Skal ikke kirken representere Guds tale og handling til oss, ikke selv bestemme hvilket mandat Gud skal ha? Og med hvilket mandat handler kirken da?

Inkonsekvensen i kirken er også interessant her. Mens et samlet bispemøte i høst gikk imot donasjon av egg, og sa at de ikke hadde vært tydelige nok i debatten om sæd-donasjon, vil man nå velsigne samlivet til homofile par slik at de kan etablere sin familie med barn de «skaper» ved nettopp eggdonasjon og sæd-donasjon. I Samlivsutredningen beskrives jo ekteskapet som en ordning for reproduksjon, eller det å få felles barn. Hvordan kan man velsigne ekteskapet mellom likekjønnede partnere mens man samtidig sier at disse ikke bør skaffe seg barn, når man nettopp har beskrevet ekteskapet som en institusjon for felles barn?

Kanskje er det ideen om folkekirken som gjør det vanskelig for kirken å ta et upopulært standpunkt i saker som dreier seg om seksualmoral, til tross for at Bibelen er klar på området. Man tolker heller tekstene en annen vei, og definerer Paulus som kvinnefiendtlig og gammeldags. Med hvilken rett gjøres Paulus til en kvinneundertrykker?

Flertallet av utvalget mener Paulus ikke kjente til homofil kjærlighet, slik vi kjenner den i dag. Påstanden mangler begrunnelse i utredningen. Paulus skriver om det homofile begjær i Rom. 1.27, men det er tydeligvis ikke det samme som utvalget definerer som homofil legning. Er ikke nettopp homofil legning et begjær etter en av samme kjønn, på samme måte som en heterofil legning er å begjære personer av motsatt kjønn?

Bunnlinjen i denne debatten, slik jeg ser det, er i hvilken grad vi har mandat til å re-definere det Gud har sagt. Skaper vi oss en Gud i vårt bilde, underlagt vår erfaring og standard, er jeg redd Gud selv ikke kjenner seg igjen. Tolker vi Bibelen slik vi selv finner det rett, er jeg redd den mister verdi for oss, både som frelseshistorie og rettesnor. Og går Den norske kirke imot tradisjonell kirkelig lære ved å velsigne homofil praksis, er jeg redd den gjør seg irrelevant som forvalter av Guds velsignelse, og utsetter seg selv for splid og splittelse.

Vi ser dem i statistikkene og hører dem i forsamlingslokalene. Bare i Oslo er det cirka 6000 dem; kristne i ulike etniske og internasjonale menigheter. De samles ofte i innleide lokaler, fordelt på rundt 90 grupper, bare i hovedstaden, og vitner om at Guds rike er kommet nær.

Vi ser dem i misjonsstatistikkene fra tidligere år, og på møtene. Det er hundrevis av dem; tidligere misjonær og kristne som er tilknyttet en misjonsbevegelse eller misjonsorganisasjon. De samles i foreninger og er enige om at misjon er Guds hjertesak og menighetenes hensikt.

Internasjonale og etniske forsamlinger popper opp i storbyer og på mindre steder. De består enten av en eller flere etniske grupper, og samlet representerer de hele det verdensvide kirkelandskapet. Felles for dem synes å være at de opplever vekst i Norge.

Misjons-Norge har fortalt om behov for vann til fattige barnefamilier på landsbygda, om nye skoler som gir barn i utviklingsland muligheter og om kallet til hemmelig forkynnelse i land med begrenset trosfrihet. Felles for misjonsprosjektene er at også de skal vokse av gaver gitt i Norge.

Men synergieffektene mellom norske misjonsbevegelser og migrantgrupper synes å utebli. Møtepunktene kommer ikke av seg selv, og misjonsorganisasjonene har ikke forlatt de gamle feltene til fordel for migrantgruppene i Norge. Det helt nødvendige spørsmålet må stilles: Hvordan kan norsk misjonsbevegelse og menighetsliv møte migrantmenighetene til gjensidig velsignelse og partnerskap?

Jeg møtte nylig lederne for de nordiske misjonsrådene og diskuterte hvordan vi kunne legge til rette for godt partnerskap mellom misjonsorganisasjoner og migrantmenighetene. Etter over hundre år med misjon skulle vi sammen ha de beste foruseningene for å lykkes i dette. Vi har lang erfaring på misjonsmarken, kombinert med kulturkunnskap og språkferdigheter. Videre har vi et bredt kontaktnett blant menigheter i vårt eget land, og oversikt over regelverk, plikter og ansvar i forhold til norske myndigheter.

Mangfoldet i migrantmenighetene: Migrantgruppene i Norge er minst like mangfoldige som resten av menighetslandskapet. Dette vil også gjelde med tanke på hvilke behov og ønsker forsamlingen har, og hva de ser som sitt bidrag inn i det norske samfunnet.

I enkelte av gruppene ser medlemmene på seg selv som misjonærer til Norge, kalt og utsendt for å nå nye mennesker. I andre forsamlinger opplever de at medlemmene har møtt Jesus i Norge og konvertert fra en annen religion. Noen finner sin naturlige plass i norske menigheter, mens andre er utposter fra menigheter i utlandet. Enkelte forsamlinger synes å bestå av flyktninger og asylsøkere, mens andre samler flest fremmedarbeidere og studenter.

De kulturelle karaktertrekkene gir heller ikke noen felles kjennetegn for migrantmenighetene. Etniske og geografiske skillelinjer synes også å skille disse gruppene fra hverandre.  Det er derfor ikke rett å behandle migrantmenighetene likt med tanke på hvilke bidrag man ønsker fra dem inn i norsk menighetsliv.

Men noen felles utfordringer oppgir migrantlederne som viktige når vi ber lederne definere sine ønsker i møte med misjonsbevegelse og menighetsliv i Norge: Behovet for lokaliteter for å samles, hjelp til språkopplæring og integrering i det norske samfunnet og veiledning i de formelle tingene rundt fellesskapet; registrering og rettigheter. Det er altså ikke organisasjonenes erfaring på misjonsfeltet, kompetanse i kulturtilpasning og diakonale prosjekter som etterspørres. Mange av migrantlederne definerer sitt misjonale fokus som sin egen befolkning i Norge, og da trengs heller ikke kompetanse i kulturtilpasning og språk.

Misjonsorganisasjonene, på sin side, ser Norge som en arena for informasjon og innsamling, og ønsker å sende mest mulig ut av landet, noe de også måles etter. Med sin diakonale tilnærming kan organisasjonene tilby å hjelpe migrantmenighetene med diakonale behov. Men i migrantforsamlingens kallsforståelse er det ikke nødvendigvis dette som er viktigst for dem.

Kanskje er det beste vi kan tilby migrantgruppene oss selv? Jeg har sett et behov for kontaktpersoner eller «tolker» i menighetene, som kjenner kulturen i migrantgruppen og den norske kulturen. Slik kan misforståelser unngås og feil rettes opp når man eksempelvis benytter de samme lokalitetene. Her er ikke minst barn med oppvekst i utlandet (barn av utsendinger, misjonærer) en ressurs som er gull verdt. De vil også kunne møte barn av migrantene, andre- og tredjegenerasjons innvandrere til å finne sin plass i det norske samfunnet.

Det er mye å si om Stålsett-utvalgets utredning. Prinsipielt tales det varmt om det Livssynsåpne samfunn hvor alle skal ha mulighet til å utforme og praktisere sin tro. På den annen side anbefaler de staten å ta et fastere grep om trossamfunnene og deres praksis; en inkonsekvens som er synlig på flere områder. Spesielt er jeg skeptisk til hvor dette rammer de trosbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner.

På den ene siden påberoper utvalget seg å legge frem politiske anbefalinger for «en aktiv statlig støtte til tros- og livssynssamfunnene innebærer å bidra til et materielt grunnlag for å realisere tros- og livssynsfriheten». Dette skal også gjelde barn og ungdom da utvalget presiserer; «Hensynet til barn er spesielt vektlagt i utredningen. Barn har tros- og livssynsfrihet på linje med voksne.»

Likevel anbefaler de det stikk motsatte når det kommer til realpolitikk: «Et flertall i utvalget mener at reglene for tildeling av støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene bør strammes inn, slik at forskjellsbehandling knyttet til kjønn eller seksuell orientering i disse organisasjonenes styringsstruktur medfører at det ikke gis støtte» De bruker saken om Frelsesarmeens ungdom som eksempel, og mener ungdomsorganisasjonen den gangen burde blitt fratatt all statlig støtte.

Ser ikke flertallet i utvalget hvordan dette går på trosfriheten og organisasjonsfriheten løs? «En aktiv statlig støtte…» absolutt ikke det samme som å frata en organisasjon statlig støtte fordi den våger å si at organisasjonens ledere skal være eksempler for organisasjonens lære. I tillegg undervurderer man totalt behovet for å bygge solide trosbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner. Dersom organisasjonenes aktivitet i fremtiden må begrenses til frivillig aktivitet, vil lovverket i praksis sette en stopper for mye god trening i demokrati, organisasjonsutvikling og ledelse for tusenvis av barn og unge. Bør ikke barn og unge selv få bestemme hvor de ønsker sin trening i disse verdiene?

Kanskje er det på tide å bruke diskrimineringsloven for alle? Når ble det sist ansatt en praktiserende kristen i Humanetisk Forbund? Eller burde ikke sekulær media også ha en obligatorisk kvote representasjon fra de ulike tros- og livssynssamfunnene? Når ansatte Kirkens Bymisjon sist en verdikonservativ prest eller diakon? Er ikke dette diskriminering på samme måte som den de trosbaserte barne- og ungdomsorganisasjonene beskyldes for?

Et par andre ting jeg mener er inkonsekvent i utredningen er følgende: På den ene siden vil man endre Grunnlov og Formålsparagraf i skolen, slik at menneskerettighetene blir tydeligere (på bekostning av ord som «kristen humanistisk arv», osv.). På den annen side vil man beholde alle de kristne fridagene i vår kalender. Man ønsker større åpenhet for bruk av religiøse symboler og plagg, og at enkeltindividet selv kan bestemme symbolenes betydning… men anbefaler mindre åpenhet for at trossamfunnene skal beholde vigsels-myndigheten og forvaltning av gravferder, og legge den verdi og betydning de selv ønsker i disse ritualene.

Den siste tiden har debatten om Konservative kristne som en skjult minoritet fått spalteplass og engasjement. Aftenposten-skribent Bjørn Stærk beskrev gruppen som verdikonservativ, men full av gode mennesker, en gruppe som opptrer som en minoritet etter spillereglene gitt av majoriteten. Stærks konklusjon er at gruppen feilaktig har fått stempelet intolerante.

Misjonsfolkets tilsynelatende intoleranse: Blant konservative kristne er det kanskje hos misjonsfolket man med enkelthet har funnet spor av intolerant praksis. I misjon driver man åpenlys proselyttisme med omvendelse for øyet. Det store misjonsprosjektet har ofte vært preget en sterk og dominerende leder, og vestlig kultur har bredt om seg parallelt med fremgang og vekst på feltet. Er det slik at misjonsbevegelsen er en intolerant gruppe blant de konservative kristne? (En slags minoritet i minoriteten?)

Det befriende evangelium: Da de første misjonærene pakket sine kofferter var det på ingen måte for å eksportere europeiske kultur. Misjonærene var ofte svært skeptiske til egen kultur. Pietismen hadde snarere gjort dem opptatt av det indre livet og gode gjerninger. Budskapet som ble formidlet var at alle mennesker er adskilt fra Gud uten Jesu tilgivelse; et befriende evangelium som satte fortapte mennesker i et godt forhold til universets skaper gjennom Jesu frelsesverk. At man har måttet lære gjennom mangfoldige feil underveis tar ikke bort selve fundamentet i misjon. Og selv den dag i dag har vi mye å lære når vi krysser grenser for å dele det befriende evangelium med nye folkegrupper.

Flertallets spilleregler: Stærk hevder at den kristne minoriteten hele tiden må forholde seg til storsamfunnet en minoritetsrolle, og utøve innflytelse på flertallets og demokratiets spilleregler. Det samme vil gjelde i all misjon, siden misjonærer per definisjonen er minoritetsgruppe i et større samfunn. Er man Jesus-troende i et muslimsk samfunn må man følge flertallets spilleregler selv om man ønsker å tilby en bedre levevei enn den flertallet representerer. I filmen «Om guder og mennesker» fra 2010 ser vi syv franske munker tilpasse seg hverdagslivet i Algerie for å vise Guds kjærlighet til folk av en helt annen overbevisning. Den samme tilnærmingen gjelder alle steder hvor evangeliet forkynnes av utenlandske misjonærer.

Arven etter misjonærene: Først etter generasjoner med misjon kan man spore arven av misjonsvirksomheten i et folk. Min påstand er at de aller fleste steder har misjonærene og deres virksomhet betydd en positiv forskjell og løftet enkeltmenneskers verdighet. Vestlige misjonærer i Argentina, tidlig 1900-tallet hjalp indianerne å skaffe seg personnummer slik at de ikke var rettsløse og fritt vilt blant godseiere i landet. Selv i dag kan man se en tydelig geografisk grense i Argentina: Dit hvor misjonærene kom nordfra er det fremdeles indianere, men sør for denne grensen ble alle indianere drept eller tvangsflyttet. Den moderne misjons far William Carey etterlot en uerstattelig arv i India. Da briten vare ferdig med sitt virke fantes det skriftspråk og bøker på flere av Indias språk, og en betydelig forbedring for Indias minoriteters.

De liberales vakuum: Liberale kristne beskrives av mange som politisk korrekte troende. En del av dem vil ikke se noe behov for å drive misjon, siden alle en gang blir frelst. Folkekirken skal dessuten være for alle og reflektere mangfoldet i samfunnet. Men det å ikke ønske en kulturendring i samfunnet, eller kjempe for det gode, vil overlate denne påvirkningsevnen til andre krefter. Dersom ikke misjonærene påvirker kulturene de er utsendt til, vil markedskrefter og massemedias kulturimperialisme forme misjonsfeltene. Men tror vi at vi har en bedre vei å tilby, så skylder vi verden å vise den frem. Kulturtilpassede kristne vil alltid skape et vakuum som andre krefter kan fylle. Kanskje det er nettopp det Jesus tenkte på da han ba oss være lys og salt i en mørk og smakløs verden? Kanskje er det en velsignelse for samfunnet at verdikonservative troende tilbyr en annen vei, og en velsignelse for kristenminoriteten at misjonærene former kulturer der hvor de sendes?

En uformell invitasjon til nytt samarbeid med Kirkenes Verdensråd (KV) ble gitt fra Jooseop Keum under Missiologisk Forum 22. november. Keum er sekretær for KVs kommisjon for verdensmisjon og evangelisering (CWME).

Torsdag 22. november inviterte NORME til fagdag om det nye misjonsdokumentet fra Kirkenes Verdensråd; Together for life; mission and evangelism i changing landscapes. Sekretær for KVs kommisjon for verdensmisjon og evangelisering og leder av arbeidet med det nye misjonsdokumentet, Jooseop Keum, var hovedgjest.

Keum gav først en innledning i økumeniske begivenheter, samlinger og dokumenter. Deretter orienterte han om dokumentet Togehter for life: mission and evangelism in changing landscapes, som skal godkjennes av alle KVs medlemskirker i 2013. Til slutt gav ham en uformell, og noe uventet, invitasjon til Norsk Råd for Misjon og Evengelisering: – “Dear sisters and brothers in the Norwegian Council for Mission and Evangelism, shall we journey together again?”

…versus Cape Town Commitment: En av dem som tydelig markerte en negativ holdning til å gjøre felles misjonsreise med Kirkenes Verdensråd var Normisjons generalsekretær og tidligere styreleder og daglig leder i NORME, Rolv Kjøde. Kjøde mener avstanden mellom de evangelikale og den økumeniske bevegelsen er altfor stor. Kjøde etterlyste blant annet større tydelighet i misjonsdokumentet om Kristus unike stilling (the uniqueness of Christ) og om livets to utganger; frelse og fortapelse.

I sitt innlegg gjorde Kjøde en fyldig sammenlignet mellom Together for life og Cape Town Commitment, som er Lausanne-bevegelsens strategidokument om misjon fra 2010. I Cape Town Commitment finner man fundamentet for misjon i Jesu komme til verden, frelsesverket og i misjonsbefalingen, mens KV stort sett har sett på misjon som et uttrykk for Guds rikes og dets verdier, mente den tidligere NORME-lederen.

Mission espiritus: I tidligere misjonsdokumenter har KV vært opptatt av misjon somr Guds misjon (Missio Dei). Begrunnelsen for misjon har vært i Guds eksistens og treenige vesen. KV har i dette dokumentet endret sitt fokus noe, og lagt stor vekt på Den hellige Ånds gjerning. Misjon er å delta i det som Ånden gjør (to jion in with the Spirit). Det snakkes om Misjonsspiritualitet som viktigere enn misjonsstrategier. Videre skrives det om Åndens gjerning i tegn og under som en vesentlig del av Guds misjon.

Økumenikk i misjon: -«Misjon og økumenikk hører sammen fordi både misjon og økumenikk betyr å krysse grenser», sa Preses Helga Haugland Byfuglien i sitt innlegg. Hun beskriver misjon som et uttrykk for Guds kjærlighet som strekker seg ut over sitt eget. Haugland Byfuglien la stor vekt på at misjon nå er noe kirkene i Vest skal gjøre sammen med kirkene i Sør, noe som også gjør misjon økumenisk. «Økumenisk teologi er på den måten en illustrasjon av hva misjon egentlig er…. Å være økumenisk er å være misjonerende», avslutter hun.

«Hvem er de marginaliserte?» Together for life er omfattende i sin beskrivelse av temaet marginaliserte grupper. Tidligere var misjon en aktivitet fra Vesten og til resten. Nå kreves det større fokus på partnerskap og likeverd. Marginaliserte grupper beskrives som Guds agenter for misjon, og ikke bare som mottakere av hjelp og sympati. Mission from the margins-kapitlet i dokumentet har til hensikt å motarbeide forestillingen om at misjons gjøres av de rike, de privilegerte og de som har makt. «For hvem er egentlig de marginalisert?»; spurte Knut Refsdal fra Norges Kristne Råd. «Er det ikke de underpriviligerte som er salige, utvalgte og lykkelige, ifølge Saligprisningene i Jesu tale til folket i Matteus 5?»

Endrede landskap: Det er mange ting som er under endring i følge misjonsdokumentet Together for life: Tyngdepunktet i den kristne verden ligger ikke lenger i Europa eller i Vesten, men i Det globale Sør. Denne forskyvningen har gitt viktige innspill fra tradisjonelle kirker som nå lever i stor fornyelse og vekst i Sør. En annen endring som ble diskutert var hvorvidt de evangelikale og de økumeniske bevegelsene har nærmet seg. Selv om ulikheten fremdeles er stor, påpekte Tormod Engelsviken fra Menighetsfakultetet (MF), vil man stadig snakke om flere av de samme tingene i de ulike bevegelsene, som «missio Dei», «kontekstualisering», «creation care», etc.

Siste nytt fra alle verdenshjørner når oss hver eneste dag. Nyheter fanges opp av journalistene, serveres av reporterne, redigeres og reproduseres av mediehusene, eller ignoreres til fordel for andre «bedre historier». Filmlerretet og TV serverer uante mengde filmer og serier.  Informasjonsalderen har nådd oss til langt over ørene, og selv skulle jeg noen ganger ønske at alt det var å si, skrive og filme, om et gitt tema allerede var gjort, så jeg i ro og mak kunne tatt det inn over meg i ønskede små porsjoner.

Hvordan skal vi forholde oss til media og informasjonsalderen som kristne og misjonsfolk? Er vi overlatt til en evig karusell av informasjon som skal gjennomgås, filtreres, evalueres og responderes på?

Lausanne-bevegelsen arrangerte nylig en konsultasjon om nettopp Media Awareness med følgende tre hovedkategorier av vårt forhold til media: 1) Media awareness, 2) Media presence og 3) Media ministries, eller 1) Media bevissthet, 2) Deltagelse og tilstedeværelse i media, og 3) Egne mediearbeid/tjenester i media.

Vi oppfordres til å bli herre i eget mediebruk, og å ta bevisste valg i forhold til hva vi konsumerer, leser og ser på. Videre oppfordres vi til å engasjere oss i arbeidet for å få de gode historiene ut til allmennheten, søke måter og former å dele våre litterære perler og skjulte historieskatter. Til slutt tror vi at flere er kalt av Gud til å drive profesjonelt med informasjon og mediearbeid for Gud på nye og kreative måter. Her finnes utallige muligheter og informasjonskanaler som venter på å bli tatt i bruk.

Utfordringen vår er å gjøre de gode historiene kjent. Hvem forteller historien om masai-jenta som ble omskåret og giftet bort som tenåring, men som fikk skolegang og en mulighet for egen inntekt gjennom misjonens prosjekter? Eller barnet som var offer for menneskehandel som ble fanget opp av et hjelpeprogram og fikk tilbake friheten og ble gitt et nyt hjem?

Til tross for våre gode historier fylt av tro, håp og kjærlighet, er det ofte et helt annet bilde av troende som får plass i sekulær (og delvis kristen) media. De troende fremstilles som mørkemenn, gammeldagse og selvfokuserte. Lederne deres som kritikkverdige, upålitelige og tilbørlige til maktmisbruk. Resultatet er at vi selv må gjøre det vi kan for å formidle de gode historiene.

Lars Dahle skriver i artikkelen Media and the gospel: Moving forward together, et grunnlagsdokument for den nylig gjennomførte Lausanne-konsultasjonen: We are all media people! We are all Gospel people! We should all be Gospel and media people!

Som troende har vi tusenvis av gode historier som vi kan dele om hva Gud har gjort og gjør over hele verden. Misjonsbladene våre er fulle av godbiter. Nylig leste jeg en litterær skatt i Krigsropet: En kvinnelig norsk misjonær i Kina ble under krigen mellom Kina og Japan arrestert og sendt til en japansk fangeleir. Magasinet hadde trykket deler av misjonærens dagbok. Betraktningene var ærlige og fargerike, hennes nedskrevne bønner inderlige.

Tidligere i år sendte bistandsparaplyen Digni to kjente forfattere til misjonsmarken for å lære og for å dele våre historier; Thomas Hylland Eriksen besøkte Misjonsforbundet i Colombia og Geir Gulliksen dro til masaiene i Kenya. Resultatet ble to flotte bøker om misjonens resultater i enkeltmenneskers liv, gode historier som er med på å forandre verden.

Til slutt skal du få noen stikkord som du kan søke på, på nett, for å finne noen gode ressurser som kan hjelpe oss å dele go`fortellinger: Big questions, yes HE is, Damaris, Jesus film project og Familie & medier. Her vil du finne ressurser og godbiter du kan bruke i videre kreativt mediearbeid.

Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende (Matt. 28).

Jesus Kristus, Guds sønn, med all makt i himmel og på jord, er selve grunnlaget for alt vi gjør i misjon. Uten mandatet og kraften fra Jesus kan menighetene lite gjøre i verden. Makten fikk Han av sin Far, Den Allmektige Gud, som var opprinnelsen til alle ting, både i himmel og på jord.

Da Gud skapte himmel og jord så Han ut det han hadde gjort, og se, det var svært godt! (1. Mos. 1.) Både på marken, under jorden, i vannet og i himmelen var alt det Gud hadde skapt vakkert, fruktbart og overmåte godt. Den samme godheten tror jeg vi skal se igjen den dagen Gud gjenoppretter alle ting, ved fullendelsen av alle ting (se Johanne Åpenbaring 22).

I mellomtiden lever vi en fallen verden, med synd, sykdom og død, hvor både mennesker og skaperverk venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet (Romerne 8.19). Men denne Mellomtiden er også vår eneste mulighet til å forvalte Guds kall og Guds misjonsbefaling. For til tross for at verden vendte Gud ryggen, mistet Gud aldri håpet om å gjøre seg et folk (Jesaja 65). Så kom Jesus, og gjenopprettet veien mellom Gud og verden: For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin eneste Sønn (Johannes 3.16).

I denne avgrensede tidsepoken forvalter vi både frelsesbudskapet, utbredelsen av evangeliet i tiden vår før Jesu gjenkomst og bruk av ressursene og talentene våre til evige formål. Men vi forvalter også skaperverket og kloden, egen husholdning i forhold til himmelhvelvingens levekår, og relasjonene oss mennesker imellom med hensyn til likeverd.

Gud lærte oss mye om hvordan vi skulle legge jorden under oss, og ta vare på den gjennom godt forvalterarbeid. Han lærte oss også å ta vare på menneskene rundt oss, lege sykdom og nød der hvor det står i vår makt (Lukas 10). Han lærte oss å elske vår neste som oss selv, noe som burde legge noen etiske føringer på vårt forbruk og levestandard (Matteus 22.39). Han viste oss hvordan velsignelse kan gå i arv der hvor foreldrene gjør gode valg, noe som bør gjøre oss bevisste på hvordan vi overlater kloden til barnebarna våre (5. Mos. 28). Og Han lærte oss noe om rettferdighet og likeverd, som bør oppmuntre oss til å kjempe for de forfulgtes rettigheter (Matteus 25).

Jeg mener på ingen måte at noen kommer til himmelen av å kildesortere søppel, eller å sette fokus på politisk urettferdighet. Men jeg er overbevist om at begge deler er en del av vårt felles forvalteransvar som kristne. Vi skal både stelle godt med menneskene rundt oss, og jorden vi bor på.

Jeg er også lei av at klimabevissthet og arbeid for rettferdig fordeling blir likestilt med liberalteologi og utvanning av evangeliet. Jesus sa en gang; Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes (Matt. 23.23). Gud har verken gitt oss mandat til å stå og se på at mennesker eller jord går fortapt, mens vi diskuterer hverandres prioriteringer. Menneskers sjeler skal reddes for evigheten, og jorden skal bevares til generasjonene som kommer etter.  … Å lære dem alt det jeg har befalt dere… handler også om miljøbevissthet og forvalteransvar… Å se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Ingen barn har skyld i foreldrenes mistak, maktbruk eller frykt.

Barn skal ikke straffes på grunn av foreldrenes vold.

Ingen voksne har rett til å ekskludere barn fra menneskeverdet.

Barn skal ikke nektes liv når de voksnes definisjoner endres.

Norske misjons- og bistandsorganisasjoner møter et økende press fra Verdens Helseorganisasjon (WHO), norske myndigheter (UD) og kvinneorganisasjoner i utviklingsland for å inkludere abort i bistandsprogrammer som har fokus på kvinners rettigheter og helse. Det brukes uttrykk som; Tilgang på reproduktiv helse og behovet for å få planlagte barn når man snakker om tilgang til abort.

Kvinner i den fattige delen av verden møter mange og krevende utfordringer. Det kan være kjønnsbasert vold, flerkoneri og/eller levirat-ekteskap/konebytte, voldtekt i krig eller sivilt, tvangsekteskap, omskjæring, HIV/Aids i tillegg til manglende utdannelse og seksualkunnskap. I tillegg kommer utfordringer knyttet til Mødrehelse; som for eksempel mangel på fødselshjelp og fødselsklinikker, ulike fistellidelser (som følge av voldtekt eller komplikasjoner i fødsel) behov for vaksinasjonsprogrammer, ernæringsundervisning, etc.

Men hvorfor tror man at løsningen på disse problemene ligger i å avbryte en kvinnes svangerskap? Her er sammenhengen mellom årsak og virkning helt fraværende. Abort løser ikke utfordringene med spredning av HIV og Aids sør for Sahara, og reduserer ikke bruk av voldtekter i Kongo. Det er det helt andre tiltak som gjør.  I utviklingsland, hvor kvinner mange steder ses på som sin ektemanns eiendom, kan såkalt fri abort tvert imot misbrukes av menn i maktposisjoner. Hvem vet om voldtektstallene går ned eller opp dersom aborttilgangen øker? Eller vil aborttilgang gi voldelige menn en mulighet til, ikke bare å krenke kvinner en gang gjennom voldtekt, men å krenke dem enda en gang gjennom tvungen abort dersom hun blir gravid?

Er det ikke helt andre tiltak som treffer behovet for selvbestemmelse for kvinner i Sør? Slike tiltak kan være lovbestemte rettigheter for kvinner og jenter ved giftemål, forbud mot omskjæring og flerkoneri, straffetiltak for voldtektsforbrytelser, opplysningsarbeid om HIV og Aids og tilgang på familieplanlegging og prevensjon?

Tidligere graviditeter er også brukt som argument for abort i utviklingsland. Man bruker for eksempel undersøkelser som viser at kvinner i Afrika, sør for Sahara under 25 år, allerede har født tre barn som argument for abort. Dette til tross for at det er mellom 20-24 år som er den beste alder for svangerskap og fødsler.

Hvorfor tror enkelte at abort vil løse alle problemer for kvinner i utviklingsland, når det ikke har gjort det i den industrialiserte verden? Hvem vet om senvirkningene etter abort, som kvinner kan få mange år etter inngrepet, er enklere for de afrikanske kvinnene å bære enn de norske? Eller om helsepersonell som skal utføre abort i Sør, i 23 svangerskapsuke eller senere, vil oppleve det enklere enn de norske sykepleierne? Og hvem skal kjempe for de kristne legene i Afrika sin reservasjonsrett til ikke å henvise til abort, når/dersom kristne bistandsorganisasjoner har støttet kampen for abort?

Vi bør ikke la debatten om abort i utviklingsland begå de samme feilene som den norske abortdebatten gjorde for 35 år siden, hvor man presenterte lettvinte løsninger og gav inntrykk av at kvinner ble lykkelige, bare ved å få tilgang til å råde over liv eller død for barnet de bar på.

La oss se nærmere på vårt kristne forvalterskaps ansvar? Hva slags mandat fikk vi mennesker i skapelsen?

1. Mosebok 1 forteller at alle mennesker er skapt i Guds bilde, også dem som bare er skapt og enda ikke født. Råderetten vi fikk var begrenset til å gjelde fugler, fisker og dyr. Vi fikk tilgang til eierskap over alt som gror på jorden, planter og trær, men ikke over menneskelivet. Vi ble bærere av fruktbarheten og foreldreskapet da Gud sa: Vær fruktbare og bli mange, men det var ikke mennesket vi skulle legge under oss. Da Gud så alt dette, gledet Han seg over at det var overmåte godt. Så kom fallet og synden, egoismen og volden inn i verden. Kvinner ble undertrykt av menn, og menneskeverdet ble røvet fra barn som ennå ikke var født. I Guds plan for gjenopprettelse og forløsning (se Rom. 8.19-23), tror jeg derfor en slik hustavle for beskyttelse av menneskelivet vil være godt synlig.

Sist uke vedtok et enstemmig Kirkemøte en uttalelse om norsk asylpolitikk. Uttalelsen starter slik: Kirkens engasjement for asylsøkeres rettigheter er dypt forankret i vår kristne tro. Det handler om menneskeverd og likeverd, som er umistelige verdier i det norske samfunnet. Du finner hele uttalelsen på kirken.no eller ved å følge linken: http://kirken.no/?event=ShowNews&famId=280407

Norsk asylpolitikk skal være forankret i NFs menneskerettighetskonvensjon og ikke bryte Barnekonvensjonen. Kirkemøte uttaler at de er spesielt bekymret for de 450 asylbarna som lever som papirløse innvandrere i Norge, og ber forvaltningen utvise større grad av humanitært skjønn i behandlingen av dem. I Menneskerettighetene finnes både retten til organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet. Den siste innebærer både retten til å konvertere og retten til å gi uttrykk for sin tro, privat og offentlig. Kirkemøtet ber i sin uttalelse myndighetene ikke tvangsreturnere mennesker som risikerer forfølgelse, i verste fall død, for sin tros skyld.

Ser vi en annen vei mens byråkratene tar inhumane avgjørelser basert på såkalte «innvandringspolitiske hensyn», med andre ord; for å skremme folk fra å søke asyl i Norge? Personlig tror jeg ikke den asylpolitikken som regjeringen fører har bred støtte, hverken i folket, på Stortinget eller innad i regjeringen. Prinsippet om en rettferdig asylpolitikk er et godt prinsipp. Men man kan stile spørsmål om den rettferdige behandlingen av asylsøknader må vike hver gang «innvandringspolitiske hensyn» veier tyngre enn både den individuelle behandlingen og hensynet til rettferdighet.

Med dette sier jeg ikke at alle som kommer til Norge bør få bli. Men jeg ber om en verdig behandling av alle mennesker i Norge, den tiden de oppholder seg i her. Så har jeg forståelse for at avslag på asylsøknader av personer uten beskyttelsesbehov, er en del av et lands politikk.

Som kristne privatpersoner, familier og menigheter har vi fått et omfattende mandat i møte med flyktninger og innflyttere. Mandatet er forankret i Guds pakt med Israel. Allerede under ørkenvandringen ut av Egypt ber Gud Israelsfolket ta godt vare på innflytterne blant dem. «Du skal ikke plage en innflytter eller fare hardt frem mot ham, for dere har selv vært innflyttere i Egypt», 2 Mos 22.21 og «Du skal ikke fare hardt frem mot en innflytter! Dere vet jo selv hvordan det kjennes å være innflytter for dere var selv innflytter i Egypt», 2. Mos 23.9.

Mange har gitt et feilaktig bilde av Gud i Det gamle testamentet, som en rasistisk Gud som vil utslette alle andre enn jødene. «Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» 3. Mos 19.34.

Hvem av oss har vært fremmede og innflyttere? Dersom det ikke er misjons- og kristenfolket som har kjent følelsen av å være innflyttere, vet jeg ikke hvem som kunne identifisere seg med det å være fremmed. Vi har reist land og strand med evangeliet, mange har bodd lengre perioder i utlandet, eller vokst opp med nyheter fra misjonsfeltet. Vi har samlet inn millioner av kroner til bistand, og nødhjelp, og bedt for land i krisetider og ved naturkatastrofer.

Gud har heller ikke glemt innflytterne: «Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» 5. Mos 10.18-19. «Plager du dem, og de så roper til meg, vil jeg høre ropet deres.» 2 Mos 22.23.