Dersom dagens mennesker skulle tegne Gud i sitt bilde kunne vi fått en fleksibel og tidsriktig Gud. En Gud som sendte alle til himmelen, uavhengig av om de selv ønsket det eller ikke. En Gud som velsignet både heterofil og homofil praksis, i og utenfor rammen av forpliktelse og pakt. Eller kanskje også en Gud som elsket å se sine skapninger utfolde seg i bioteknologiens muligheter, som egg-donasjon og forskning på befruktede egg, surrogati og såkalt «utryddelse» av Dawns syndrom.

I sin innstilling «Sammen, samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» anbefaler Den norske kirkes Samlivsutvalg å vie homofile par i kirken. Er ikke det å velsigne noe som Bibelen tydelig tar avstand fra? Homofil praksis står sammen med ord som avgudsdyrkelse, grådighet og hor i 1. Kor 6.9. Synd karakteriseres dessverre ikke av at vi mennesker mener det er en gal handling, men av en standard med utgangspunkt i Guds hellighet, ikke i vår moral. Alle mennesker har selvfølgelig rett til å velge synd. Slike valg rokker ikke ved menneskeverdet hos enkeltmennesket eller likeverdet mellom mennesker.

Kirken har til alle tider lært at det er synden som skiller mennesket fra Gud. Men i Bispemøtets samlivsutvalgs innstilling ser det ut til at kirken går imot det den selv har undervist i to tusen år. Mener Bispemøtets samlivsutvalg at det er vranglære kirken hittil har undervist, ved å endre sin lære så radikalt? Har den norske kirke mandat til å tolke tekstene slik den selv finner for godt? Forvalter ikke kirken nettopp sannheten i Guds ord? Må Gud i ettertid tilgi noe som kirken har velsignet? Skal ikke kirken representere Guds tale og handling til oss, ikke selv bestemme hvilket mandat Gud skal ha? Og med hvilket mandat handler kirken da?

Inkonsekvensen i kirken er også interessant her. Mens et samlet bispemøte i høst gikk imot donasjon av egg, og sa at de ikke hadde vært tydelige nok i debatten om sæd-donasjon, vil man nå velsigne samlivet til homofile par slik at de kan etablere sin familie med barn de «skaper» ved nettopp eggdonasjon og sæd-donasjon. I Samlivsutredningen beskrives jo ekteskapet som en ordning for reproduksjon, eller det å få felles barn. Hvordan kan man velsigne ekteskapet mellom likekjønnede partnere mens man samtidig sier at disse ikke bør skaffe seg barn, når man nettopp har beskrevet ekteskapet som en institusjon for felles barn?

Kanskje er det ideen om folkekirken som gjør det vanskelig for kirken å ta et upopulært standpunkt i saker som dreier seg om seksualmoral, til tross for at Bibelen er klar på området. Man tolker heller tekstene en annen vei, og definerer Paulus som kvinnefiendtlig og gammeldags. Med hvilken rett gjøres Paulus til en kvinneundertrykker?

Flertallet av utvalget mener Paulus ikke kjente til homofil kjærlighet, slik vi kjenner den i dag. Påstanden mangler begrunnelse i utredningen. Paulus skriver om det homofile begjær i Rom. 1.27, men det er tydeligvis ikke det samme som utvalget definerer som homofil legning. Er ikke nettopp homofil legning et begjær etter en av samme kjønn, på samme måte som en heterofil legning er å begjære personer av motsatt kjønn?

Bunnlinjen i denne debatten, slik jeg ser det, er i hvilken grad vi har mandat til å re-definere det Gud har sagt. Skaper vi oss en Gud i vårt bilde, underlagt vår erfaring og standard, er jeg redd Gud selv ikke kjenner seg igjen. Tolker vi Bibelen slik vi selv finner det rett, er jeg redd den mister verdi for oss, både som frelseshistorie og rettesnor. Og går Den norske kirke imot tradisjonell kirkelig lære ved å velsigne homofil praksis, er jeg redd den gjør seg irrelevant som forvalter av Guds velsignelse, og utsetter seg selv for splid og splittelse.

Vi ser dem i statistikkene og hører dem i forsamlingslokalene. Bare i Oslo er det cirka 6000 dem; kristne i ulike etniske og internasjonale menigheter. De samles ofte i innleide lokaler, fordelt på rundt 90 grupper, bare i hovedstaden, og vitner om at Guds rike er kommet nær.

Vi ser dem i misjonsstatistikkene fra tidligere år, og på møtene. Det er hundrevis av dem; tidligere misjonær og kristne som er tilknyttet en misjonsbevegelse eller misjonsorganisasjon. De samles i foreninger og er enige om at misjon er Guds hjertesak og menighetenes hensikt.

Internasjonale og etniske forsamlinger popper opp i storbyer og på mindre steder. De består enten av en eller flere etniske grupper, og samlet representerer de hele det verdensvide kirkelandskapet. Felles for dem synes å være at de opplever vekst i Norge.

Misjons-Norge har fortalt om behov for vann til fattige barnefamilier på landsbygda, om nye skoler som gir barn i utviklingsland muligheter og om kallet til hemmelig forkynnelse i land med begrenset trosfrihet. Felles for misjonsprosjektene er at også de skal vokse av gaver gitt i Norge.

Men synergieffektene mellom norske misjonsbevegelser og migrantgrupper synes å utebli. Møtepunktene kommer ikke av seg selv, og misjonsorganisasjonene har ikke forlatt de gamle feltene til fordel for migrantgruppene i Norge. Det helt nødvendige spørsmålet må stilles: Hvordan kan norsk misjonsbevegelse og menighetsliv møte migrantmenighetene til gjensidig velsignelse og partnerskap?

Jeg møtte nylig lederne for de nordiske misjonsrådene og diskuterte hvordan vi kunne legge til rette for godt partnerskap mellom misjonsorganisasjoner og migrantmenighetene. Etter over hundre år med misjon skulle vi sammen ha de beste foruseningene for å lykkes i dette. Vi har lang erfaring på misjonsmarken, kombinert med kulturkunnskap og språkferdigheter. Videre har vi et bredt kontaktnett blant menigheter i vårt eget land, og oversikt over regelverk, plikter og ansvar i forhold til norske myndigheter.

Mangfoldet i migrantmenighetene: Migrantgruppene i Norge er minst like mangfoldige som resten av menighetslandskapet. Dette vil også gjelde med tanke på hvilke behov og ønsker forsamlingen har, og hva de ser som sitt bidrag inn i det norske samfunnet.

I enkelte av gruppene ser medlemmene på seg selv som misjonærer til Norge, kalt og utsendt for å nå nye mennesker. I andre forsamlinger opplever de at medlemmene har møtt Jesus i Norge og konvertert fra en annen religion. Noen finner sin naturlige plass i norske menigheter, mens andre er utposter fra menigheter i utlandet. Enkelte forsamlinger synes å bestå av flyktninger og asylsøkere, mens andre samler flest fremmedarbeidere og studenter.

De kulturelle karaktertrekkene gir heller ikke noen felles kjennetegn for migrantmenighetene. Etniske og geografiske skillelinjer synes også å skille disse gruppene fra hverandre.  Det er derfor ikke rett å behandle migrantmenighetene likt med tanke på hvilke bidrag man ønsker fra dem inn i norsk menighetsliv.

Men noen felles utfordringer oppgir migrantlederne som viktige når vi ber lederne definere sine ønsker i møte med misjonsbevegelse og menighetsliv i Norge: Behovet for lokaliteter for å samles, hjelp til språkopplæring og integrering i det norske samfunnet og veiledning i de formelle tingene rundt fellesskapet; registrering og rettigheter. Det er altså ikke organisasjonenes erfaring på misjonsfeltet, kompetanse i kulturtilpasning og diakonale prosjekter som etterspørres. Mange av migrantlederne definerer sitt misjonale fokus som sin egen befolkning i Norge, og da trengs heller ikke kompetanse i kulturtilpasning og språk.

Misjonsorganisasjonene, på sin side, ser Norge som en arena for informasjon og innsamling, og ønsker å sende mest mulig ut av landet, noe de også måles etter. Med sin diakonale tilnærming kan organisasjonene tilby å hjelpe migrantmenighetene med diakonale behov. Men i migrantforsamlingens kallsforståelse er det ikke nødvendigvis dette som er viktigst for dem.

Kanskje er det beste vi kan tilby migrantgruppene oss selv? Jeg har sett et behov for kontaktpersoner eller «tolker» i menighetene, som kjenner kulturen i migrantgruppen og den norske kulturen. Slik kan misforståelser unngås og feil rettes opp når man eksempelvis benytter de samme lokalitetene. Her er ikke minst barn med oppvekst i utlandet (barn av utsendinger, misjonærer) en ressurs som er gull verdt. De vil også kunne møte barn av migrantene, andre- og tredjegenerasjons innvandrere til å finne sin plass i det norske samfunnet.