Grå dis dekker himmelen en tidlig lørdags morgen. Sammen med vår åtte måneder gammel gutt setter jeg meg i baksetet på stasjonsvognen og mannen min kjører til flyplassen. To timer i fullastet bil, og så ligger to kofferter på 18 og 23 kg på bagasjebåndet. Lille Benjamin trilles i en enkel vogn til gaten og et par timer senere er vi i luften. På flyet finner vi oss til rette blant 158 andre passasjerer. Vi kvier oss litt til take off og landing for da må lillegutt sitte helt stille med beltet om livet. Ei flyvertinne tilbyr oss mat og drikke, og kommer med teppe og pute slik at gutten vår får sove.

Et annet sted under den samme himmelen ligger disen like grå. En liten familie fra Aleppo har tatt med sin åtte måneder gamle sønn, Safar, og flykter midt på natten. Med en liten koffert på 10 kg søker de ly i lasterommet på en trailer som kjører ut av Mosul. 25 timer i mørket med to små flasker vann og matrestene fra i går. Det blir varmt blant paller og esker i det mørke lasterommet, og gråten av andre småbarn har brutt stillheten. Den lille gutten på åtte måneder får mat av en engstelig mor og roes ned med kjærlige ord av en utslitt far. Foreldrene utveksler blikk fylt av utrygghet, men også litt håp. Blir de oppdaget kan de i verste fall henrettes på stedet. I bestefall bli adskilt for alltid.

For vår del kommer Middelhavet til syne etter noen timer. Vi flyr langs kysten fra Barcelona til Malaga i solskinn og Middelhavet glinser under oss. Etter fire timer i flyet lander flyet trygt på flyplassen i Malaga. 3500 km er unnagjort og kjøreturen står nå for tur. Vi har leid bil med GPS og bilsete for barn under 10 kg. Ettersom dette er overgangen mellom foreldrenes permisjon, kombinert med en liten ferie, unner vi oss noen netter på hotell og låner en leilighet langs kysten i Spania. På bilturen langs Spanias østkyst viser Middelhavet seg fra sin mest eksotiske side.

For familien fra Aleppo går neste etappe i en overfylt buss igjennom ørkenen. Enda et døgn skal fortæres på landeveien, denne gangen gjennom Nord-Afrika. Familiens installerer seg blant 125 andre passasjerer i en buss som vanligvis frakter 50 personer. De siste sparepengene brukes til å kjøpe brød og vann underveis. Ikke alle de andre passasjerene har mulighet for å kjøpe mat, og dehydrerte barn gråter i armene på foreldrene sine. Etter to døgn kommer Middelhavet til syne, enormt og glinsende i solen. Bussen går de siste 8 timene langs kysten. 4500 km er unnagjort på to og et halvt døgn.

Nå gjenstår det cirka 500 km til sjøs. I påvente av ledig båt tilbringer de 8 dager på en låve i ørkenen, et sted ingen av flyktningen vet navnet på. Forholdene er dårlige og noen flyktninger mister tålmodigheten, men vakter straffer alle dem som prøver å forlate låven. Endelig kommer båten, som for lengst har sett sine beste dager som fiskebåt i Stillehavet. Safars mor puster lettet ut over at det ikke er en gummibåt som skal ta dem over havet. Her er det mennesker fra land i Nord-Afrika og Midtøsten, alle på flukt fra krig, sult, vold og overgrep. Nesten alle har mistet noen av sine kjæreste og alle håper på en ny fremtid uten krig og etnisk rensing i Europa. Middelhavet glinser mens de legger fra land på en strand i Libya.

1500 kilometer er gjort unna i en helt ny leiebil. Vår lille Benjamin kjeder seg lett i bil og jeg prøver å holde humøret i baksetet oppe. Han småspiser kjeks og får morsmelk eller fruktsmoothie når han er tørst. Alt i alt har han taklet varmen godt. På turen har han både fått prøve seg i barnebassenget på leilighetskomplekset og i bølgene på stranden. Med to trygge hender rundt kroppen, kan han plaske fritt og stabbe seg frem i vannet. Han har solhatt på hodet og solfaktor 30 på hele kroppen.

Når vi oppsummerer ferien og kostnadene, og finner ut at de har brukt i underkant av 20.000 kroner på flybilletter, hotell, leiebil og drivstoff og mat, noen ganger på restaurant og andre ganger i leiligheten.  De to ukene har gått fort, og hverdagen venter hjemme.

Familien Ibrahim prøver å holde motet oppe mens bølgene drønner mot den overlastede båten. Ingen av dem har solkrem, men moren gjemmer hodet til Safar i fanget slik at ikke solen skal stikke ham. Gutten er slapp og dehydrert, og ingen av dem har spist noe de siste to dagene. Fra dekk har de sett menneskesmuglerne kaste barn over bord, barn som ikke overlevde flukten til Europa.

I det fjerne ser de en europeisk kystvaktbåt. Menneskesmuglerne blir stresset og forsvinner i redningsbåter med raske motorer. Igjen på fiskeskøyta sitter hundrevis av magre flyktninger og venter på å bli fanget opp av kystvakten. Familien Ibrahim puster lettet ut når europeerne nærmer seg. Familien har betalt omkring 12.000 dollar for turen, noe som tilsvarer nesten 100.000 kroner. I likhet med oss har de reist omkring 5.000 km over en periode på to uker.

Et par strålende øyne, to armer som veiver i begeistring og to sprellende ben. Lille Benjamin på fem måneder fryder seg over at vi er sammen. Det er en fantastisk gave å bli mor. Å leve i en boble av amming, bleieskift og… ja, dere som er har barn vet alt om dette. Dager og netter sirkler rundt guttens behov og rutiner, i den grad disse finnes. Tiden som misjonsleder, bibelskolelærer og misjonær har ikke mye til felles med dette. Eller har den nettopp det?

Mange ledere har både hatt glede og nytte av boken Veivisere av Magnus Malm. Her oppfordrer den åndelige veilederen oss ledere til å ”være i Herren”, lenge før vi fokuserer på å ”gjøre for Herren”. Han advarer mot farene knyttet til det å ha identiteten vår i det vi gjør for Gud. Vi er først og fremst Guds elskede barn og arvinger, ikke pastorer, evangelister og ledere. Malm beskriver faktisk dette som en av de største utfordringene også i sitt eget liv og lederskap.

Fødselspermisjon fungerer helt supert på denne bevisstgjøringen. Når kalenderen ikke er full av jobboppdrag, undervisning og konferanser blir jeg igjen kun Guds lille datter, som enda en gang kan krabbe opp på Hans fang for en god klem. Jesaja sier det endra bedre i sin beskrivelse av Guds morsinstinkt og kjærlighet; Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme. (Jes. 49.15)

Jeg leste en artikkel i Dagens Næringsliv om firmaet Sky Consulting som foretrekker å ansette småbarnsforeldre, og gjerne mødre, når de rekrutterer nye medarbeidere. Begrunnelsen var at; De er ekstremt godt forberedt, velorganiserte og effektive. (Det er daglig leder Lars Torp som siteres her.)* Det at de ansatte er borte på grunn av barna eller i foreldrepermisjon blir sett på som sekundært i forhold til det de yter mens de er på jobb. Min personlige erfaring er at mange småbarnsforeldre i tillegg er mer kreative og løsningsorienterte enn de var som single ledere.

Tankene går så til de siste ukers debatt i Korsets Seier om kvinners muligheter for ledende stillinger i Pinsebevegelsen. Flere av debattantene mener at kvinner mange steder må bevise langt mer enn sine mannlige kollegier før de får den samme tilliten. Her har vi kanskje noe å lære av næringslivsleder Lars Torp?

Det er også verdt å dvele over erkjennelsen jeg har hørt fra en del eldre ledere; at vi ikke må gjenta den samme feilen som dem, å ofre familien, eller barna, for tjenesten i Guds rike. Men for dem som så gjerne ønsker å få vist tillit, er ikke dette noen enkel avveining. Jeg har derfor stor respekt for dem som klarer å kombinere jobb, familieliv og menighet på en sunn, kjærlig og bærekraftig måte. Bærekraften i dette ser man jo først i barnas forhold til menighet, familie og jobb.

Så er det nå min generasjons lederes tur til å gjøre vårt beste for å manøvrere mellom familie og tjeneste som et vitnesbyrd på Guds kjærlighet. Ledelse dreier seg jo til syvende og sist om å tjene, og tjenestemuligheter finnes det overalt. Men aller fremst på tungen min ligger takknemligheten til Gud; for den fantastiske gaven som familie er, og for det enorme privilegiet å få tjene i Guds rike.

* Hele intervjuet med Lars Torp kan leses på denne linken: http://www.dn.no/gasellene/2014/12/09/2147/IT/vil-helst-ansette-gravide

Lausanne 40 år

– Det er ennå mye arbeid som gjenstår, som skal gi Herren Jesus ære, understreket den nybakte Lausanne-lederen Michael Oh under markeringen av bevegelsens 40-årsmarkering.  

Rundt 100 evangelikale ledere var samlet i Vevey utenfor Lausanne 6. til 9. mai for å markere Lausanne-bevegelsens 40 års-jubileum. Bevegelsen startet med Billy Grahams kall til enhet i 1974 hvor han samlet rundt 2500 evangelikale ledere under temaet «Let the world hear his voice». Visjonen var enkel; verden skulle nås med evangeliet. Grunnlaget var tydelig; Bibelen som rettesnor for liv og lære.

Samme året ble dokumentet Lausanne-pakten skrevet av John Stott, en erklæring som skulle få enorm betydning i årene som fulgte. Pakten omhandler blant annet Guds allmakt, Bibelens autoritet, Kristus som eneste veien til frelse og Kirkens misjonsoppdrag, og ble sett på som et motsvar til den liberale retningen mange mente Kirkenes Verdensråd var i ferd med å ta.

– La oss fornye vår forpliktelse til verdensevangelisering, og på en spesiell måte stå sammen med våre europeiske brødre og søstre for å dele evangeliet i Europa, oppfordret bevegelsens nyinnsatte leder Michael Oh, under feiringen. Oh ble innsatt som ny hovedleder for bevegelsen i 2013 under en ledersamling i Bangalohre, India.

Et gjennomgående tema i samlingene, som varte fra 5. til 9. mai, var Sannheten i Gud. Tekstene som ble studert i gruppesamlingene ble hentet fra Johannes-evangeliet og undervisningen var Jesus-sentrert. Det ble også avholdt ulike multiplex, eller seminarer, med fokus på de ulike arbeidsgruppene i bevegelsen.

Den norske delegasjonen til jubileet besto av nestleder i NORME-styret og generalsekretær Jeffrey Huseby, Kari Margrethe Solvang, styremedlem i NORME og personalleder i NLM, Rolf Kjøde, tidligere NORME-leder, styreleder og generalsekretær i Normisjon, Ole Magnus Olafsrud som var med i programkomiteen for selve arrangementet, Berit Helgøy Kloster som er senior asociate for teltmakermisjon i Lausanne, Lars Dahle som er senior asociate for Lausanne i media, Ole Gulbrandsen, forretningsmann, gründer og engasjert i Lausanne og Anne Lise Søvde, daglig leder i NORME.

Selve hovedarkeringen av 40-årsjubileet ble gjennomført på Emmaus Bibel- og misjonsskole i Vevey onsdag 7. mai. 14. Historiske tilbakeblikk fra den første samlingen i Lausanne i 1974, kongressen i Manila i 1989 og i Cape Town i 2010 ble delt, og personer intervjuet fra de ulike epokene. Deltagerne fikk også en smakebit fra sveitsisk kultur, mat og folklore. Kvelden ble avsluttet med en hilsen fra bevegelsens nye leder Michael Oh.

Gjennom 40 år har bevegelsen hatt fokus på misjon og evangelisering. Den har fungert som et globalt nettverk og en bevegelse mer enn en fast struktur, og har kun seks ansatte.  Men bevegelsen har tydeligvis ikke havnet i noen 40-årskrise. I 2016 skal hundrevis av yngre ledere samles i Kiev, Ukraina i Lausanne-regi med det samme fokus som tidligere.

I Norge har Lausanne-bevegelsen hatt stor betydning blant både ledere og lekfolk gjennom flere tiår. I 2001 ble den norske Lausanne-komité slått sammen med Den Evangeliske Allianse i Norge og Norsk Misjonsråd til det som nå er Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, NORME.

De siste måneders konflikt mellom Ukraina og Russland har utfordret noe av enheten både i Europa og blant Guds folk. Noen har lurt på om dette er starten på en ny kald krig, og enkelte har spurt seg om Norge også har noe å frykte i forhold til Russland. I NORME, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (som også representerer den Norske Evangeliske Allianse) får vi uttalelser og henvendelser med oppfordring om bønn for Ukrainas situasjon fremover, uttalelser som Den Evangeliske Alliansen både i Russland og Ukraina står bak.

Fra Bibelselskapet har vi fått nyheter om at mange hundre mennesker har møtt Jesus på Maidan-plassen i Kiev. Tusenvis har også fått en Bibel i kapellteltene under månedene med demonstrasjoner i hovedstaden. Den midlertidige presidenten i Ukraina er baptistpastor og opposisjonsleder Oleksandr Turchynov. Han har, i følge Christianity Today, bedt folket sitt om å tilgi sine tidligere motstandere etter opptøyer og vold i gatene både i Kiev og på Krim. Dette utelukker allikevel ikke at han ønsker en rettslig prosess og gransking av voldsbruken i landet, og at han fordømmer Russlands annektering av Krim-halvøya og aggressiviteten vist i Øst Ukraina. Turchynov har også kalt på enhet mellom ukrainere med russisk etnisk og ukrainsk etnisk bakgrunn over hele landet, og ønsker forbønn for at fredsskaperne (eng: the peacemakers) i landet skal vinne frem med sitt budskap i folket.

To resolusjoner til Europarådet; I tillegg til den fastlåste situasjonen mellom Ukraina og Russland, har Europa for tiden flere andre saker på bordet. Denne uken blir to viktige resolusjoner behandlet i Europarådet. Den ene er en rapport som omtaler problemene med menneskehandel i Europa av José Mendes Bota. Menneskehandel fører til slaveri både for kvinner, menn og barn, hver på sin umenneskelige måte, men denne resolusjonen har fokus på kvinner som tvinges ut i prostitusjon. Den Evangeliske Allianse har bedt de nasjonale Evangeliske Alliansene om å oppmuntre sine delegater til å stemme for denne resolusjonen, slik at et mer strategisk arbeid for å redde ofrene for menneskehandel kan komme i gang. (Resolusjonen ble behandlet tirsdag 8. april).

Den andre, ført i pennen av Rudy Salles, omhandler såkalt «religionsfrihet for barn». Den omtaler en skole drevet av Pinsevenner i Litauen som sekterisk og ber Europarådet anbefale medlemslandene til å overvåke og begrense slike «sekteriske» skoler av hensyn til barnas religionsfrihet. I Norge høres dette hårreisende ut, fordi vi har mange kristne skoler med offentlig godkjenning, skoler som drives både av lutheranere, pinsevenner og andre kirkesamfunn. Resolusjonen stemmes over i morgen, 10. april, og vi i NORME står sammen med hele European Evangeliske Alliansen når vi ber om at delegatene skal forstå hvordan dette forslaget begrenser religionsfriheten istedenfor å sikre den. Vi vil be om at rapporten som legges frem stemmes ned av Europarådet.

Europas behov for Gud; Europa trenger ikke mer flyt av blod, men fredsskapere som vil fremme Guds rike til by og land i vår verdensdel. Europa trenger kristne som engasjeres av urettferdighet over landegrensene og som går inn i forbønn for land, politiske ledere og for dem med svakest rettsvern. Europa trenger uredde politikere som kjemper for det som er sant, rent og edelt, og som behandler sine motstandere med kjærlighet og respekt. Europa trenger kristne ledere som hjelper mennesker som lever i frykt og for dem nettopp som har mistet noen de er glade i. Europa trenger Jesus og hans smittsomme kjærlighet som hjelper oss å tilgi våre fiender. Vi trenger flere menigheter og forsamlingssteder som gir søkende mennesker en følelse av å komme hjem, hjem til Guds åpne … ja nettopp det; til Guds åpne hjem.

Jeg har mange ganger latt meg imponere av barn og unge med en flerkulturell oppvekst. De viser ofte stor grad av trygghet i møte med nye utfordringer, nye mennesker og nye settinger. De er ofte omgjengelige og ressurssterke, for ikke å snakke om flotte miljøskapere. Jeg må si at jeg har beundret deres flerkulturelle kompetanse mange ganger.

Men for noen er dette en kostbar og dyrkjøpt kompetanse. En del av dem som har vokst opp i flere kulturer beskriver selv utfordringer ved å stadig omstille seg til nye sammenhenger, språk og steder. Stadige oppbrudd og adskillelse fra foreldre kan ha vært en del av oppveksten, noe som kan gjøre egen tilhørighet vanskeligere å definere.

For å ta barn av utsendingene på alvor har NORME, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering nylig utarbeidet et policy-dokument for Utestasjonerte familier med barn (UFAB). Dokumentet er godkjent i NORMES styre og gjort tilgjengelig for våre 43 medlemsorganisasjoner. I policy-dokumentet klargjøres både utsenderorganisasjonens og foreldrenes roller og ansvar for barn som vokser opp ute på felt. For også hos foreldre, og på organisasjonsnivå finnes dyrt kjøpte erfaringer og saker man gjerne skulle vært foruten.

Det nye policy-dokumentet vil nok ikke hindre at familier med barn møter utfordringer i misjon. Men de vil forberede foreldrene best mulig på det som kommer. De vil også tydeliggjøre hva foreldrene kan forvente seg av organisasjonene med hensyn til barna og hvilke ting de ikke kan forvente av organisasjonene. Organisasjonene forplikter seg på en spesiell måte til å følge opp barn av utsendingene. De skal også holde seg oppdatert på TCK (Third Culture Kids) og CCK (Cross Culture Kids) nettverk, slik at de på best mulig måte kan tilrettelegge ting for utsendingene og deres barn.

Vi i NORME tror det nye policy-dokumentet er et stort skritt i riktig retning med tanke på utsendte familier med barn. Vi tror enkelte av organisasjonene har vegret seg litt mot å sende ut familier med barn i skolealder, siden det er så mange ting som kan gå galt på misjonsmarken. Vi håper dokumentet kan gjøre organisasjonene tryggere i rekrutteringen av utsendinger med barn til oppgaver i utlandet. Vi tror altså at vi med dette skriver et lite stykke misjonshistorie ved å lage et policydokument på dette feltet.

I NORME er vi takknemlige for alle ressursene som finnes i medlemsorganisasjonene som har hjulpet oss i arbeidet med det nye policy-dokumentet. Vi takker også alle barn av nåværende og tidligere utsendinger som har belyst ulike sider ved utsendte familier med barn i misjon, gjennom å fortelle sine historier. Vi har sett at en del av de gamle praksisene i organisasjonene, sett i lys av ting vi vet nå, burde vært gjort annerledes.

Også foreldre og utsendinger skal takkes for deres bidrag til historiefortellingen og beskrivelsene av hvordan det er, og har vært, å være foreldre på misjonsmarken. Dere har hjulpet oss i å bli bedre og utfordret oss til å bygge opp kompetanse i misjons-Norge på dette feltet. Og vi skal stadig evaluere vår praksis og finne bedre løsninger slik at våre beste barn skal få en god oppvekst, uansett hvor foreldrene har arbeidssted.

NRK 2 sender for tiden en programserie i tre deler med tittelen «Gud og vitenskapen» (engelsk tittel er The God Question Series). Programmet legger frem både teistiske og ateistiske syn på verden, og forskere fra ulikt ståsted blir intervjuet. Nettstedet snakkomtro.no har laget materiell til diskusjon og mulighet for samtale på nettstedet.

For egen del har jeg nok konkludert med at jeg ser på Gud som den fremste vitenskapsmann og skaper. Det kan høres naivt ut, og jeg oppfordrer alle med interesse for biologi, fysikk, anatomi og all annen vitenskap til å fordype seg i forskning på sine fagfelt. Men alle felt har behov for en opphavsmann, en kilde til endring, for uten endring ville ikke liv oppstått. Og premisset om at Gud står bak hele skaperverket vil på ingen måte fjerne behovet for å finne ut nye ting i det samme skaperverket, slik jeg ser det. Så da vil ikke en tro på Gud legge de store begrensningene på forskningen. (Vel, det er mulig, i et eskatologisk perspektiv, at Gud setter en grense for oppdagelsene, og igjen skaper en endring så stor at livet igjen må redefinere sitt eksistensgrunnlag. Men enn så lenge må vi forvalte skaperverket også ved å finne ut hvordan det fungerer).

Jeg leste et sted at dersom man skulle legge alt et menneskes DNA ved siden av hverandre ville det danne en lenke herfra til månen. Men Gud har gjort det slik at små celler innehar alt av det samme materialet; for underfullt til å kunne fatte… (som salmisten sier i Salme 139.14).

John Lennox, professor i matematikk på Oxford Universitetet uttrykker i serien sitt sy; at Gud er kilden til all vitenskap. Han går til og med så langt at han sier at; «-Motsetningen mellom Gud og vitenskapen finnes ikke, men er en falsk motsetning i logikken.»
Dette er en interessant tanke for oss som er overbevist om at Gud skapte verden, men som allikevel vil lære mer om hvordan den fungerer.

Viserektor ved NLA høgskolen (avdeling Gimlekolle) og apologet Lars Dahle er enig skriver i et intervju til avisen Dagen; «Det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Spørsmålene om universets opprinnelse, livets utvikling og menneskets bevissthet fascinerer, engasjerer og skaper debatt, fortsetter Lars Dahle. Derfor trenger vi en balansert og saklig debatt om Guds eksistens.»

Det uendelige store, og det uendelige detaljerte: Det finnes 100 milliarder stjerner i vår galakse og 200 milliarder galakser som til nå er vitenskapsfolket kjent (fakta fra programserien Gud og vitenskapen på nrk 2). At avstanden fra sola til jorden er akkurat perfekt slik at det kunne oppstå liv her, er for alle forskerne et mysterium, men gir meg en forklaring om at det er Gud som står bak.

På den annen side er hver eneste celle og celledeling et lite mysterie; hvordan kroppen fungerer og hvordan den er finjustert til den minste detalj. Hvordan nytt liv kan skapes i menneskelivet som er et lite mirakel hver gang. Salmisten fortsetter; For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv… Dine øyne så meg da jeg var et foster. (139.13 og 16a).

Les intervjuet med Lars Dahle, viserektor på NLA høgskolen avd. Gimlekollen her.

Følg debatten om Gud og vitenskapen på verdidebatt.no her

Besøk siden snakkomgud.no for å se materiale laget av Damaris Norge.

Innlegget er også publisert på verdidebatt.no (4. desember) og sendt til Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i anledning høringen.

18. oktober 2013 sendte stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Karin Andersen, Snorre Serigstad Valen et forslag om å innskrenke fastlegers mulighet til å reservere seg mot henvisning til abort, prevensjon og assistert befruktning.

Regjeringsplattformen inkluderer ikke resepter på prevensjonsmidler, slik forslaget fra Lysbakken, Andersen og Valen gjør. Retten til å avstå fra å henvise lesbiske par til assistert befruktning er allerede forankret i Ekteskapsloven av 2008.

Trosfriheten
I NORME mener vi at trosfriheten er en sentral frihet i vårt norske samfunn. Den er sikret av Menneskerettighetserklæringens artikkel 18 «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning,utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Etter vår mening er det nettopputøvelsenav trosfriheten som er i fare når fastleger ikke lenger skal kunne reservere seg fra en prosedyre som tar liv, av trosmessige årsaker. Utøvelse av religion er ikke bare deltagelse i religiøse ritualer sammen med andre. Det dekker også, slik FN forstår det, å utøve eget yrke og privatliv i tråd med verdiene man tror på.

Som forslaget antyder er det også et kjennetegn ved det åpne og liberale samfunn at den enkelte kan handle i tråd med sitt eget syn, også når det står i strid med majoritetens syn.Det påpekes også her viktigheten med å ha toleranse for at verdisyn varierer.

Man kunne nesten mistenke Lysbakken, Andersen og Valen for å motiveres av et ønske å kneble meningsmotstandere i sitt forslag når begrunnelsen av forslaget er å få en mer heterogen legestand: Norge får en mer heterogen legestand, etisk, kulturelt og religiøst. Det er nødvendig at fastlegetjenesten, pasientenes dør inn i helsetjenesten, møter dem med en enhetlig stemme. Det helsetilbudet fastlegen gir deg, skal være det tilbudet du har rett til å motta, ikke det fastlegen finner for godt å sympatisere med.

Er det Lysbakken, Andersen og Valen egentlig frykter at ikke alle skal tenke likt som dem?

Den gravide kvinnen
Ett av argumentene for å frata fastlegene en reservasjonsmulighet mot å henvise til abort er at kvinnen er den svake part i møte med en fastlege. Men man kan ikke vise til ett eneste tilfelle av en kvinne som ikke har fått sin ønskede abort som følge av den reservasjonsretten som leger har hatt frem til nå. Det finnes altså ikke en eneste kvinne som ikke har fått sin «ønskede helsetjeneste» gjennomført.

Snarere tvert imot finnes det mange jenter som føler seg presset til å avbryte svangerskap i møte med helsefaglig personell. Selv har jeg ei venninne på 38 år som er høygravid. Hun beskriver at hun møter såkalte «tilbud» (les: sterke oppfordringer) til å avslutte svangerskapet hver gang hun er i møte med det offentlige helsetilbudet. Ingen har lov å anbefale min venninne å beholde barnet, men «alle» har tydeligvis sett sitt ansvar for å ta abort av et høyt etterlengtet hjertebarn. Bloggere og samfunnsdebattanter har også tatt til orde for at det er på tide å få en selvbestemt rett til å føde barn. Er det et slikt samfunn Lysbakken, Andersen og Valen ønsker seg?

I en tid hvor man mangler fastleger i offentlig helsetjeneste, skulle man ikke tvinge dyktige fastleger ut av yrkene sine. Man skulle heller stimulere til god informasjon, slik at kvinner som skulle ønske seg abort kan velge fastleger som ikke har brukt muligheten å reservere seg mot aborthenvisninger. Det er ikke vanskelig, slik som Lysbakken, Andersen og Valen vi ha det til, å bytte fastlege. Det gjøres ved et tastetrykk på nettet.

Det ufødte barnet
Jeg vil også kort omtale av den aller svakeste part i dette spørsmålet; det ufødte barnet. For det er ingen tvil om at leger som ønsker reservasjonsmulighet mot henvisning til abort synes abort er et etisk krevende spørsmål. På den ene siden møter de en kvinne i en vanskelig situasjon. På den andre siden må de forholde seg til et spirende liv, hvis skjebne er uvisst. Det er nettopp derfor det er viktig å gi legene et etisk handlingsrom til, for egen samvittighets del, å se beskyttelsesbehovet til den aller svakeste parten.

Lovverket
Det er heller ingen tvil om at gjeldende rettspraksis har gitt fastleger en mulighet for reservasjon mot henvisning til abort frem til i dag, dvs i over 35 år. Å innskrenke denne muligheten ville bety å gå mange år tilbake i tolkningen av individets samvittighetsfrihet og mulighet til å praktisere egen tro og overbevisning. Vi i NORME anser forslaget fra Lysbakken, Andersen og Valen for å være bakstreversk, moralistisk og en innskrenking av demokratiske rettigheter, og bør derfor avslås.

Mange har visst en oppfatning av at Lausanne-bevegelsen ikke bryr seg stort om miljøbevissthet, forbrukerkultur og klimarettferdighet. Det er heldigvis en gal oppfatning. Nedenfor følger Cape Town erklæringens (CTC 2010) uttalelser om skaperverk, miljø og klima:

Kristi Fred for hans lidende skaperverk

Vårt bibelske mandat i forhold til Guds skaperverk er behandlet i Cape Town-trosbekjennelsen, seksjon 7A. Alle mennesker skal være forvaltere av den rike overfloden i Guds gode skaperverk. Vi har fullmakt til å utøve herredømme over det når vi bruker det med sikte på menneskelig velferd og behov, for eksempel i landbruk, fiske, gruvedrift, produksjon av energi, ingeniørkunst, bygging, handel, medisin. Mens vi gjør dette, blir vi også befalt å vise omsorg for jorden og alle dens skapninger, fordi jorden tilhører Gud, ikke oss. Vi gjør dette for Herrens Jesu Kristi skyld, han som er skaper, eier, opprettholder, forløser og arving til hele skaperverket.

Vi sørger over det utbredte misbruket og ødeleggelsen av jordens ressurser, inkludert dens artsmangfold. Sannsynligvis den mest alvorlige og presserende utfordring som den fysiske verden nå står overfor, er trusselen om klimaforandring. Dette vil uforholdsmessig ramme dem som lever i fattigere land, for det er der ekstreme klimaforandringer vil være mest alvorlige, og hvor det er liten evne til å tilpasse seg dem. Fattigdommen i verden og klimaforandringen må bli satt på dagsorden sammen og med samme prioritet.

Vi oppfordrer kristne over hele verden til å:

A. praktisere en livsstil som forsaker forbruksvaner som er ødeleggende eller forurensende;

B. benytte legitime midler for å overtale regjeringer til å sette moralske imperativer høyere enn politisk hensiktsmessighet når det gjelder saker som handler om miljøødeleggelse og potensiell klimaforandring;

C. anerkjenne og oppmuntre misjonskallet både hos (1) kristne som engasjerer seg i rett bruk av jordens ressurser for menneskelige behov og velferd, gjennom landbruk, industri og medisin, og (2) kristne som engasjerer seg i å beskytte og gjenopprette jordens leveområder og arter ved å bevare og forsvare disse. Begge grupper har samme mål, for begge tjener den samme skaper, opprettholder og forløser.

 Les mer om Lausannes miljøengasjement på uttalelsen om Creation Care, a call to action her.

Du kan også lese mer om dette i mitt blogginnlegg fra september 2012  her.

Alt dette er avgjørende viktig for oss å ha med inn i advents- og juletiden, hvor materialismen så lett løper løpsk med oss.
Husk at den beste gaven vi kan gi, etter Bibelens eksempel, er oss selv. Ingen materielle gaver kan erstatte vårt nærvær og tilstedeværelse, vår aktive lytting og empati.

GOD ADVENTSTID!

Nylig gjennomførte NORME en fagkonferanse om makt og partnerskap sammen med Egede-instituttet og Digni. Følgende innlegg ble skrevet med utgangspunkt i denne konferansen.

Alle norske misjons- og bistandsorganisasjoner må for holde seg til det faktum at de har makt mellom hendene. Den tradisjonelle fortellingen ville være at det fra Nord kommer penger og personell, og fra Sør formidles behov. Enkelte organisasjoner formidler betydelige midler til søsterkirker eller til lokale organisasjoner. Og desto større beløpene og de sosiale forskjellene mellom donor og mottaker er, desto større vil utfordringene relatert til partnerskap være.

Genevieve James, universitetsdoktor fra Sør Afrika har pekt på tre faktorer som opprettholder en skjev maktbalanse mellom Nord og Sør. Makten i kunnskap (Power of knowledge), makten i penger (Power of money) og makten i innovasjon (Power of Innovation). Utviklingsland har ikke samme tilgang på teknologi, kunnskap og forskning som rike land, noe som alltid vil sette rammer for maktfordelingen i arbeid man er sammen om. I tillegg til fattigdomsbekjempelse og arbeid med menneskerettigheter må altså disse faktorene heves for at land i Sør skal ha mulighet til å møte Nord i likeverdig partnerskap.

I tillegg til utfordringer i møte med mottaker, møter misjons- og bistandsorganisasjonene også på utfordringer i møte med donorer. Som både verdiformidler og trosformidler med en egen agenda på misjonsfeltet, kan de trosbaserte organisasjonene møte skepsis i sekulære stater. Offentlige midler fra Norad har både politiske og faglige føringer med på kjøpet. Hver krone som sendes til slike land er underlagt norske kontroller og regler. Noen ganger følger det kriterier og retningslinjer med midlene som kan være ukjente og nye, både for organisasjonene og for mottakerkulturen. Enkelte ganger beskyldes donorer til og med for å misjonere med sine verdier mot grensen til det kulturimperialistiske. Eksempler på slike verdier kan være arbeid med demokratibygging eller arbeid for reproduktive helsetjenester, verdier som tydelig har blitt fremmet fra offentlige bistandsaktører som Norad. Til tider har søsterkirker i Sør mistenkt organisasjonene i Nord for å ha en annen agenda enn de selv har. Ved slike tilfeller oppleves nettopp en makt-ubalanse og mangel på likeverdig partnerskap.

FN vil gjerne jobbe sammen med trosbaserte organisasjoner, til tross for at ikke FN og organisasjonene alltid har samme agenda. Dr. Azza Karam, seniorrådgiver i FN (UNFPA) kunne opplyse om at 30-40 % av alle grunnleggende helsetjenester i verden leveres nettopp av trosbaserte organisasjoner. I ekstra sårbare land er tallet opp mot 70 %. Hun mener trosbaserte organisasjoner har en helt unik nøkkelposisjon til grasrota mange steder, og kan åpne dører som ikke FN ellers ville ha tilgang til. – Men de kan også lukke enkelte dører, presiserte hun på konferansen. Eksempler hun viste til er det muslimske brorskapet i Egypt som i mars gikk hardt ut mot en resolusjon som beskytter kvinner mot vold, og den katolske kirken sammen med konservative kristne i USA som har kjempet mot kvinners rett til fri abort i FN. Dr. Karam mener derfor at man skal være klar over at både organisasjonene og FN/myndighetene har en agenda. – FN bruker trosbaserte organisasjoner og forsamlingssteder i sin hensikt, men også organisasjonene bruker FN og andre donorer for å nå ut med sine hensikter og sitt arbeid. Vi må være klar over at dette går begge veier.

Hvordan løse utfordringene knyttet til makt og partnerskap? Gjennom Power and Partnership-konferansen fikk vi mange gode innspill på det: Gå inn i samarbeidet som likeverdige parter. Ikke definere hverandres behov og ressurser men la hver part i partnerskapet definere seg selv i møte med den andre. Etablere en solid relasjon, slik at man kan si ifra om og ta opp overtramp og utnyttelse i av den andre part. Søk stor grad av gjennomsiktighet i formaliteter for å hindre mistenksomhet. Behovet for å være gode rollemodeller i tjenende lederskap. Jobbe for forsoning og tilgivelse der hvor overtramp er begått. etc.

Videre utfordringer: Et par ting som ikke ble særlig belyst, og som jeg vil trekke frem, er evangeliets rolle i bygging av gode partnerskap. Dersom trosbaserte organisasjoner har en rolle i verdiformidling, skulle de også ha mulighet til å bruke evangeliet i arbeidet for nettopp gode relasjoner, likeverdig partnerskap, gjennomsiktighet og tillit, samt et tjenende lederskap. Min mening er at en del misjonsorganisasjoner og kristne bistandsaktører har vært denne rollen lite bevisst. Mange steder har man trent ledere til å bli den neste småkongen på haugen etter seg selv. Å trene nye ledere til et tjenende lederskap vil være utfordrende for patriarkale ledelsesstrukturer og roller, og man skal behandle hverandre med respekt der hvor interessene spriker. For sprikende interesser, det opplever alle som vil gjøre noe for Den andre, en eller annen gang.

Den andre tingen er misjonsorganisasjonenes egenagenda, som jo er å gå videre med evangeliet. Med dette sier jeg ikke at organisasjonene ikke har en agenda om å hjelpe folk ut av nød og fattigdom, for det vet jeg at de har. Men på ett eller annet tidspunkt trer prinsippet om bærekraft inn i det sosiale, diakonale og det misjonale arbeidet. Og da er vel meningen at arbeidet skal drives videre av lokale krefter(?) For mange organisasjoner har relasjonene blitt så sterke at man ikke makter å gå videre til nye felter på bekostning av de gamle. I enkelte land har den kristne tro blitt godt rotfestet og en stor prosentandel har kommet til tro, men den materielle nøden er ennå stor, og misjonsvennene i Norge vil ikke omstille seg. Lignende utfordring kan man oppleve på felt hvor misjonærene alltid har hatt lederroller og ikke ønsket å jobbe under et nasjonalt lederskap. Selv når søsterkirkene vokser seg sterke og selvstendige vil man ikke slippe taket i rollene.

Helt til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at en god del misjonsfelt også ligger i land hvor ikke Ola Nordmann, på grunn av hudfarge og utdannelse, beundres og tildeles lederverv, som for eksempel Japan og mange europeiske land. I slike land, er mitt inntrykk at partnerskap er enklere, og at makt fordeles jevnere i samarbeidet med nasjonale bevegelser og søsterkirker. Så har man motstykket til disse landene, hvor vi tross alt opplever stor kulturell likhet; nemlig de muslimske landene. Her har heller ikke Kari og Ola fortrinn på grunn av hudfargen sin, snarere tvert imot. I slike land er utfordringene med partnerskap enda større enn i de tradisjonelle misjonslandene, både for misjonsorganisasjonene, men også for FN. Disse utfordringene ble i liten grad rørt ved på Power and Partnership-konferansen, og vil være gjenstand for videre arbeid i lang tid fremover.

I et land langt borte, et land selvfølgelig ingen norske misjonsorganisasjoner har arbeidet i, eller norske misjonærer har besøkt, gjør man ting noe annerledes enn det «hvitingene» fra nord er vant til: Barn springer rundt uten sko på føttene og leker med pinner og sykkelhjul. Solen skinner fra en skyfri himmel hele dagen, og erstattes kun av stummende mørke med verdens klareste stjernehimmel om natten. De fleste menneskene her går lange veier til vann, og barna får ikke obligatorisk skolegang hvis de ikke har råd til skoleuniformer som koster minst tre ukers matbudsjett.

Men alle har hørt om den heldige landsbygutten som fikk skoleuniform av en «hviting» for noen år siden. Han som fullførte skolegang og til og med fikk sponset høyskolestudier. Nå har han endelig komme tilbake til hjemstedet sitt og skal hjelpe menneskene i den lille landsbyen.

Landsbyens eldste satt raskt gutten til å holde styr på pengene sendt av «hvitingen» og hans hvite venner. Pengene skulle bli til skole, sykehus og rent vann, for det hadde de bestilt på et kontor hvor de visste hva som var best for landsbyer som denne. Gutten fikk kontor og egen bil, slik at han kunne gjøre jobben på en effektiv måte.

I alles interesse: For våre venner i den lille landsbyen var det selvsagt at både bil og penger skulle bruke til alles beste interesser. Slik hadde man jo alltid gjort det; de som aller mest trengte en jobb ville naturligvis bli ansatt til å bygge skolen. Og kvinnene, som aller mest trengte vann til husholdningene, fikk gjort en praktisk avtale om fire brønner istedenfor to, når de bare kjøpte materialer av han som eide jordene omkring landsbyen, som i sin tur fikk egen tilgang til vannet og kvinnene jobbet noen timer på åkeren hans som tilbakebetaling.

De syke skulle selvfølgelig prioriteres i bruk av bilen som gutten disponerte, slik at de raskest mulig kunne komme på sykehus og bli friske. Og ikke minst; skolen som «hvitingene» hadde betalt for gav undervisningsjobb til dem som ikke kunne bygge sykehus, og skoleplass til flere barn per familie, skoleplasser som kunne fordeles på flere barn så lenge skoleuniformen passet. Og prosjektkontoret ble brukt til konsultasjoner hos landsbyens eldste, som fremdeles hadde en rådgivende funksjon, både i familiesaker og forretningssaker.

Power and Partnership: I samtale med mange misjonsledere får jeg ulike svar på hvilke utfordringer de står i. Men en ting har utfordringene til felles; de dreier seg nesten alltid om forvalting av ressurser og ulike forventinger om hva som ligger i definerte roller og samarbeid som gir et godt partnerskap. Som misjonsbevegelse og engasjerte organisasjoner har vi gjennom mange år forvaltet makt, kanskje uvitende om hvor stor makt vi egentlig har forvaltet…

Nå er det på tide med et tilbakeblikk over egen maktbruk, slik at fremtidens misjonærer kan stå bedre utrustet til tjeneste i utlandet. NORME og Digni inviterer derfor til konferanse om Makt og Partnerskap den 6. november hvor dette blir hovedtema.

Antikorrupsjon og godt forvalterskap: I tillegg inviterer vi til en missiologisk fagdag om god forvaltning og antikorrupsjon den 21. november. Den er spesielt laget med tanke på internasjonalt arbeid og utfordringer vi møter i den sammenheng. Samlingen passer spesielt godt for dem som jobber med forvaltning av offentlige midler i organisasjonene våre.

Tilbake i landet under vår skyfrie himmel og natteklare stjernehimmel, kunne ingen forstå hvorfor «hvitingene» ristet på hodet når de så hvor mange som fikk rent vann, ble kjørt til sykehus, den effektive samlokaliseringen av landsbyens eldste og prosjektkontoret og alle de arbeidsløse som var kommet i arbeid.