Grå dis dekker himmelen en tidlig lørdags morgen. Sammen med vår åtte måneder gammel gutt setter jeg meg i baksetet på stasjonsvognen og mannen min kjører til flyplassen. To timer i fullastet bil, og så ligger to kofferter på 18 og 23 kg på bagasjebåndet. Lille Benjamin trilles i en enkel vogn til gaten og et par timer senere er vi i luften. På flyet finner vi oss til rette blant 158 andre passasjerer. Vi kvier oss litt til take off og landing for da må lillegutt sitte helt stille med beltet om livet. Ei flyvertinne tilbyr oss mat og drikke, og kommer med teppe og pute slik at gutten vår får sove.

Et annet sted under den samme himmelen ligger disen like grå. En liten familie fra Aleppo har tatt med sin åtte måneder gamle sønn, Safar, og flykter midt på natten. Med en liten koffert på 10 kg søker de ly i lasterommet på en trailer som kjører ut av Mosul. 25 timer i mørket med to små flasker vann og matrestene fra i går. Det blir varmt blant paller og esker i det mørke lasterommet, og gråten av andre småbarn har brutt stillheten. Den lille gutten på åtte måneder får mat av en engstelig mor og roes ned med kjærlige ord av en utslitt far. Foreldrene utveksler blikk fylt av utrygghet, men også litt håp. Blir de oppdaget kan de i verste fall henrettes på stedet. I bestefall bli adskilt for alltid.

For vår del kommer Middelhavet til syne etter noen timer. Vi flyr langs kysten fra Barcelona til Malaga i solskinn og Middelhavet glinser under oss. Etter fire timer i flyet lander flyet trygt på flyplassen i Malaga. 3500 km er unnagjort og kjøreturen står nå for tur. Vi har leid bil med GPS og bilsete for barn under 10 kg. Ettersom dette er overgangen mellom foreldrenes permisjon, kombinert med en liten ferie, unner vi oss noen netter på hotell og låner en leilighet langs kysten i Spania. På bilturen langs Spanias østkyst viser Middelhavet seg fra sin mest eksotiske side.

For familien fra Aleppo går neste etappe i en overfylt buss igjennom ørkenen. Enda et døgn skal fortæres på landeveien, denne gangen gjennom Nord-Afrika. Familiens installerer seg blant 125 andre passasjerer i en buss som vanligvis frakter 50 personer. De siste sparepengene brukes til å kjøpe brød og vann underveis. Ikke alle de andre passasjerene har mulighet for å kjøpe mat, og dehydrerte barn gråter i armene på foreldrene sine. Etter to døgn kommer Middelhavet til syne, enormt og glinsende i solen. Bussen går de siste 8 timene langs kysten. 4500 km er unnagjort på to og et halvt døgn.

Nå gjenstår det cirka 500 km til sjøs. I påvente av ledig båt tilbringer de 8 dager på en låve i ørkenen, et sted ingen av flyktningen vet navnet på. Forholdene er dårlige og noen flyktninger mister tålmodigheten, men vakter straffer alle dem som prøver å forlate låven. Endelig kommer båten, som for lengst har sett sine beste dager som fiskebåt i Stillehavet. Safars mor puster lettet ut over at det ikke er en gummibåt som skal ta dem over havet. Her er det mennesker fra land i Nord-Afrika og Midtøsten, alle på flukt fra krig, sult, vold og overgrep. Nesten alle har mistet noen av sine kjæreste og alle håper på en ny fremtid uten krig og etnisk rensing i Europa. Middelhavet glinser mens de legger fra land på en strand i Libya.

1500 kilometer er gjort unna i en helt ny leiebil. Vår lille Benjamin kjeder seg lett i bil og jeg prøver å holde humøret i baksetet oppe. Han småspiser kjeks og får morsmelk eller fruktsmoothie når han er tørst. Alt i alt har han taklet varmen godt. På turen har han både fått prøve seg i barnebassenget på leilighetskomplekset og i bølgene på stranden. Med to trygge hender rundt kroppen, kan han plaske fritt og stabbe seg frem i vannet. Han har solhatt på hodet og solfaktor 30 på hele kroppen.

Når vi oppsummerer ferien og kostnadene, og finner ut at de har brukt i underkant av 20.000 kroner på flybilletter, hotell, leiebil og drivstoff og mat, noen ganger på restaurant og andre ganger i leiligheten.  De to ukene har gått fort, og hverdagen venter hjemme.

Familien Ibrahim prøver å holde motet oppe mens bølgene drønner mot den overlastede båten. Ingen av dem har solkrem, men moren gjemmer hodet til Safar i fanget slik at ikke solen skal stikke ham. Gutten er slapp og dehydrert, og ingen av dem har spist noe de siste to dagene. Fra dekk har de sett menneskesmuglerne kaste barn over bord, barn som ikke overlevde flukten til Europa.

I det fjerne ser de en europeisk kystvaktbåt. Menneskesmuglerne blir stresset og forsvinner i redningsbåter med raske motorer. Igjen på fiskeskøyta sitter hundrevis av magre flyktninger og venter på å bli fanget opp av kystvakten. Familien Ibrahim puster lettet ut når europeerne nærmer seg. Familien har betalt omkring 12.000 dollar for turen, noe som tilsvarer nesten 100.000 kroner. I likhet med oss har de reist omkring 5.000 km over en periode på to uker.