Innlegget er også publisert på verdidebatt.no (4. desember) og sendt til Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i anledning høringen.

18. oktober 2013 sendte stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Karin Andersen, Snorre Serigstad Valen et forslag om å innskrenke fastlegers mulighet til å reservere seg mot henvisning til abort, prevensjon og assistert befruktning.

Regjeringsplattformen inkluderer ikke resepter på prevensjonsmidler, slik forslaget fra Lysbakken, Andersen og Valen gjør. Retten til å avstå fra å henvise lesbiske par til assistert befruktning er allerede forankret i Ekteskapsloven av 2008.

Trosfriheten
I NORME mener vi at trosfriheten er en sentral frihet i vårt norske samfunn. Den er sikret av Menneskerettighetserklæringens artikkel 18 «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning,utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Etter vår mening er det nettopputøvelsenav trosfriheten som er i fare når fastleger ikke lenger skal kunne reservere seg fra en prosedyre som tar liv, av trosmessige årsaker. Utøvelse av religion er ikke bare deltagelse i religiøse ritualer sammen med andre. Det dekker også, slik FN forstår det, å utøve eget yrke og privatliv i tråd med verdiene man tror på.

Som forslaget antyder er det også et kjennetegn ved det åpne og liberale samfunn at den enkelte kan handle i tråd med sitt eget syn, også når det står i strid med majoritetens syn.Det påpekes også her viktigheten med å ha toleranse for at verdisyn varierer.

Man kunne nesten mistenke Lysbakken, Andersen og Valen for å motiveres av et ønske å kneble meningsmotstandere i sitt forslag når begrunnelsen av forslaget er å få en mer heterogen legestand: Norge får en mer heterogen legestand, etisk, kulturelt og religiøst. Det er nødvendig at fastlegetjenesten, pasientenes dør inn i helsetjenesten, møter dem med en enhetlig stemme. Det helsetilbudet fastlegen gir deg, skal være det tilbudet du har rett til å motta, ikke det fastlegen finner for godt å sympatisere med.

Er det Lysbakken, Andersen og Valen egentlig frykter at ikke alle skal tenke likt som dem?

Den gravide kvinnen
Ett av argumentene for å frata fastlegene en reservasjonsmulighet mot å henvise til abort er at kvinnen er den svake part i møte med en fastlege. Men man kan ikke vise til ett eneste tilfelle av en kvinne som ikke har fått sin ønskede abort som følge av den reservasjonsretten som leger har hatt frem til nå. Det finnes altså ikke en eneste kvinne som ikke har fått sin «ønskede helsetjeneste» gjennomført.

Snarere tvert imot finnes det mange jenter som føler seg presset til å avbryte svangerskap i møte med helsefaglig personell. Selv har jeg ei venninne på 38 år som er høygravid. Hun beskriver at hun møter såkalte «tilbud» (les: sterke oppfordringer) til å avslutte svangerskapet hver gang hun er i møte med det offentlige helsetilbudet. Ingen har lov å anbefale min venninne å beholde barnet, men «alle» har tydeligvis sett sitt ansvar for å ta abort av et høyt etterlengtet hjertebarn. Bloggere og samfunnsdebattanter har også tatt til orde for at det er på tide å få en selvbestemt rett til å føde barn. Er det et slikt samfunn Lysbakken, Andersen og Valen ønsker seg?

I en tid hvor man mangler fastleger i offentlig helsetjeneste, skulle man ikke tvinge dyktige fastleger ut av yrkene sine. Man skulle heller stimulere til god informasjon, slik at kvinner som skulle ønske seg abort kan velge fastleger som ikke har brukt muligheten å reservere seg mot aborthenvisninger. Det er ikke vanskelig, slik som Lysbakken, Andersen og Valen vi ha det til, å bytte fastlege. Det gjøres ved et tastetrykk på nettet.

Det ufødte barnet
Jeg vil også kort omtale av den aller svakeste part i dette spørsmålet; det ufødte barnet. For det er ingen tvil om at leger som ønsker reservasjonsmulighet mot henvisning til abort synes abort er et etisk krevende spørsmål. På den ene siden møter de en kvinne i en vanskelig situasjon. På den andre siden må de forholde seg til et spirende liv, hvis skjebne er uvisst. Det er nettopp derfor det er viktig å gi legene et etisk handlingsrom til, for egen samvittighets del, å se beskyttelsesbehovet til den aller svakeste parten.

Lovverket
Det er heller ingen tvil om at gjeldende rettspraksis har gitt fastleger en mulighet for reservasjon mot henvisning til abort frem til i dag, dvs i over 35 år. Å innskrenke denne muligheten ville bety å gå mange år tilbake i tolkningen av individets samvittighetsfrihet og mulighet til å praktisere egen tro og overbevisning. Vi i NORME anser forslaget fra Lysbakken, Andersen og Valen for å være bakstreversk, moralistisk og en innskrenking av demokratiske rettigheter, og bør derfor avslås.