Bilder av barn og voksne med desperasjon i blikket ruller over skjermene i trygge, norske sofakroker. Familiene i strandsonen på flukt fra krig og nød har blitt daglig kost. Bildene gjør sterkt inntrykk, og spesielt bør de engasjere oss som er etterfølgere av Mannen med budskapet om at det vi gjør mot en av disse, det gjør vi mot Ham (Matt 25).

Kyniske røster hevder at andre skal ta seg av flyktningene i strandsonen; ”i deres nærområder”. Og for kynikerne hjelper det ikke at Tyrkia, Jordan og Libya allerede huser millioner av mennesker på flukt. Også land som Hellas, Italia og Spania har for lengst blitt flyktningenes nærområder; land som er årlig besøkt av ti tusenvis av norske turister. Nordmenn som gleder seg over at globaliseringen har gjort verden mindre, må nå innse at flyktningenes nærområder har blitt våre nærområder, og at vi ikke lenger kan vende ansiktet bort når vi møtes i strandsonen.

Bibelhistorien har et spesielt forhold til utlendinger og fremmede. Abraham var ikke bare nomade, han var ”fremmed og innflytter” i landet hvor han bodde (1. Mosebok 23). Isak var økonomisk flyktning i Gerar (1. Mos 26) og Jakob var på flukt både fra sin bror og sin svigerfar (1. Mos. 27 og 31). Jødene var utlendinger og fremmede i Egypt i 400 år, og ørkenvandringen er jo ikke noe annet enn en lang fluktrute fra Egypt til Kaanan. Noomi (svigermoren til Ruth) var økonomisk flyktning i Moab, og Ruth kom til Israel på familiegjenforening. Og slik kunne vi fortsette helt til Jesus, som startet livet som flyktning i Egypt. Når jeg ser livredde foreldre med gråtende barn på tv som reddes opp av skip som Siem Pilot, ser jeg for meg at dette kunne vært den lille sårbare familien Josef, Maria og lille Jesus Ben-Jakob.

Jeg tror Guds banker spesielt for familiene i strandsonen. De er i en spesielt sårbar situasjon og er nesten alltid ofre for noe helt uforskyldt, enten det er krig, katastrofer eller sult. Og de er alle våre Neste. Jesus viste oss noe viktig om å være deres Neste i lignelsen om den barmhjertige samaritan i Lukas 10.

Norge er også en nasjon av migranter. Gjennom mange tiår emigrerte nordmenn til USA, ikke med noe beskyttelsesbehov, men kun i håp om en lysere fremtid. Under andre verdenskrig rømte flere tusen nordmenn til Sverige og England, og ble tatt imot av ”barmhjertige samaritanere”.

Ei dame i en av våre medlemsorganisasjoner, som er gift med en mann fra Midtøsten, forteller at da mannen startet på et norskkurs i Moss, satt ei eldre dame utenfor lokalet med en hjemmelaget plakat med teksten; ”Dra hjem igjen!” (på engelsk: ”Go home!”). Jeg håper for alt i verden at dama ikke var blant dem som kan sin bibelhistorie og kjenner lignelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje var det til slike anledninger Paulus så behov for å minne menigheten om ordene i 1. Kor 4.7 Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?

I tillegg synes jeg det er viktig å merke seg at mange av familiene i strandsonen som flykter fra Midtøsten til Europa, faktisk er våre trossøsken. De kristne er en spesielt utsatt minoritet når voldelige islamister angriper, også på flukt i andre land i Midtøsten. Jesus avslutter undervisningen i Matteus 25 med beskrivelsen av en likegyldighet vi ikke kan tillate oss; Det vi ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.