Et par strålende øyne, to armer som veiver i begeistring og to sprellende ben. Lille Benjamin på fem måneder fryder seg over at vi er sammen. Det er en fantastisk gave å bli mor. Å leve i en boble av amming, bleieskift og… ja, dere som er har barn vet alt om dette. Dager og netter sirkler rundt guttens behov og rutiner, i den grad disse finnes. Tiden som misjonsleder, bibelskolelærer og misjonær har ikke mye til felles med dette. Eller har den nettopp det?

Mange ledere har både hatt glede og nytte av boken Veivisere av Magnus Malm. Her oppfordrer den åndelige veilederen oss ledere til å ”være i Herren”, lenge før vi fokuserer på å ”gjøre for Herren”. Han advarer mot farene knyttet til det å ha identiteten vår i det vi gjør for Gud. Vi er først og fremst Guds elskede barn og arvinger, ikke pastorer, evangelister og ledere. Malm beskriver faktisk dette som en av de største utfordringene også i sitt eget liv og lederskap.

Fødselspermisjon fungerer helt supert på denne bevisstgjøringen. Når kalenderen ikke er full av jobboppdrag, undervisning og konferanser blir jeg igjen kun Guds lille datter, som enda en gang kan krabbe opp på Hans fang for en god klem. Jesaja sier det endra bedre i sin beskrivelse av Guds morsinstinkt og kjærlighet; Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme. (Jes. 49.15)

Jeg leste en artikkel i Dagens Næringsliv om firmaet Sky Consulting som foretrekker å ansette småbarnsforeldre, og gjerne mødre, når de rekrutterer nye medarbeidere. Begrunnelsen var at; De er ekstremt godt forberedt, velorganiserte og effektive. (Det er daglig leder Lars Torp som siteres her.)* Det at de ansatte er borte på grunn av barna eller i foreldrepermisjon blir sett på som sekundært i forhold til det de yter mens de er på jobb. Min personlige erfaring er at mange småbarnsforeldre i tillegg er mer kreative og løsningsorienterte enn de var som single ledere.

Tankene går så til de siste ukers debatt i Korsets Seier om kvinners muligheter for ledende stillinger i Pinsebevegelsen. Flere av debattantene mener at kvinner mange steder må bevise langt mer enn sine mannlige kollegier før de får den samme tilliten. Her har vi kanskje noe å lære av næringslivsleder Lars Torp?

Det er også verdt å dvele over erkjennelsen jeg har hørt fra en del eldre ledere; at vi ikke må gjenta den samme feilen som dem, å ofre familien, eller barna, for tjenesten i Guds rike. Men for dem som så gjerne ønsker å få vist tillit, er ikke dette noen enkel avveining. Jeg har derfor stor respekt for dem som klarer å kombinere jobb, familieliv og menighet på en sunn, kjærlig og bærekraftig måte. Bærekraften i dette ser man jo først i barnas forhold til menighet, familie og jobb.

Så er det nå min generasjons lederes tur til å gjøre vårt beste for å manøvrere mellom familie og tjeneste som et vitnesbyrd på Guds kjærlighet. Ledelse dreier seg jo til syvende og sist om å tjene, og tjenestemuligheter finnes det overalt. Men aller fremst på tungen min ligger takknemligheten til Gud; for den fantastiske gaven som familie er, og for det enorme privilegiet å få tjene i Guds rike.

* Hele intervjuet med Lars Torp kan leses på denne linken: http://www.dn.no/gasellene/2014/12/09/2147/IT/vil-helst-ansette-gravide