Nylig gjennomførte NORME en fagkonferanse om makt og partnerskap sammen med Egede-instituttet og Digni. Følgende innlegg ble skrevet med utgangspunkt i denne konferansen.

Alle norske misjons- og bistandsorganisasjoner må for holde seg til det faktum at de har makt mellom hendene. Den tradisjonelle fortellingen ville være at det fra Nord kommer penger og personell, og fra Sør formidles behov. Enkelte organisasjoner formidler betydelige midler til søsterkirker eller til lokale organisasjoner. Og desto større beløpene og de sosiale forskjellene mellom donor og mottaker er, desto større vil utfordringene relatert til partnerskap være.

Genevieve James, universitetsdoktor fra Sør Afrika har pekt på tre faktorer som opprettholder en skjev maktbalanse mellom Nord og Sør. Makten i kunnskap (Power of knowledge), makten i penger (Power of money) og makten i innovasjon (Power of Innovation). Utviklingsland har ikke samme tilgang på teknologi, kunnskap og forskning som rike land, noe som alltid vil sette rammer for maktfordelingen i arbeid man er sammen om. I tillegg til fattigdomsbekjempelse og arbeid med menneskerettigheter må altså disse faktorene heves for at land i Sør skal ha mulighet til å møte Nord i likeverdig partnerskap.

I tillegg til utfordringer i møte med mottaker, møter misjons- og bistandsorganisasjonene også på utfordringer i møte med donorer. Som både verdiformidler og trosformidler med en egen agenda på misjonsfeltet, kan de trosbaserte organisasjonene møte skepsis i sekulære stater. Offentlige midler fra Norad har både politiske og faglige føringer med på kjøpet. Hver krone som sendes til slike land er underlagt norske kontroller og regler. Noen ganger følger det kriterier og retningslinjer med midlene som kan være ukjente og nye, både for organisasjonene og for mottakerkulturen. Enkelte ganger beskyldes donorer til og med for å misjonere med sine verdier mot grensen til det kulturimperialistiske. Eksempler på slike verdier kan være arbeid med demokratibygging eller arbeid for reproduktive helsetjenester, verdier som tydelig har blitt fremmet fra offentlige bistandsaktører som Norad. Til tider har søsterkirker i Sør mistenkt organisasjonene i Nord for å ha en annen agenda enn de selv har. Ved slike tilfeller oppleves nettopp en makt-ubalanse og mangel på likeverdig partnerskap.

FN vil gjerne jobbe sammen med trosbaserte organisasjoner, til tross for at ikke FN og organisasjonene alltid har samme agenda. Dr. Azza Karam, seniorrådgiver i FN (UNFPA) kunne opplyse om at 30-40 % av alle grunnleggende helsetjenester i verden leveres nettopp av trosbaserte organisasjoner. I ekstra sårbare land er tallet opp mot 70 %. Hun mener trosbaserte organisasjoner har en helt unik nøkkelposisjon til grasrota mange steder, og kan åpne dører som ikke FN ellers ville ha tilgang til. – Men de kan også lukke enkelte dører, presiserte hun på konferansen. Eksempler hun viste til er det muslimske brorskapet i Egypt som i mars gikk hardt ut mot en resolusjon som beskytter kvinner mot vold, og den katolske kirken sammen med konservative kristne i USA som har kjempet mot kvinners rett til fri abort i FN. Dr. Karam mener derfor at man skal være klar over at både organisasjonene og FN/myndighetene har en agenda. – FN bruker trosbaserte organisasjoner og forsamlingssteder i sin hensikt, men også organisasjonene bruker FN og andre donorer for å nå ut med sine hensikter og sitt arbeid. Vi må være klar over at dette går begge veier.

Hvordan løse utfordringene knyttet til makt og partnerskap? Gjennom Power and Partnership-konferansen fikk vi mange gode innspill på det: Gå inn i samarbeidet som likeverdige parter. Ikke definere hverandres behov og ressurser men la hver part i partnerskapet definere seg selv i møte med den andre. Etablere en solid relasjon, slik at man kan si ifra om og ta opp overtramp og utnyttelse i av den andre part. Søk stor grad av gjennomsiktighet i formaliteter for å hindre mistenksomhet. Behovet for å være gode rollemodeller i tjenende lederskap. Jobbe for forsoning og tilgivelse der hvor overtramp er begått. etc.

Videre utfordringer: Et par ting som ikke ble særlig belyst, og som jeg vil trekke frem, er evangeliets rolle i bygging av gode partnerskap. Dersom trosbaserte organisasjoner har en rolle i verdiformidling, skulle de også ha mulighet til å bruke evangeliet i arbeidet for nettopp gode relasjoner, likeverdig partnerskap, gjennomsiktighet og tillit, samt et tjenende lederskap. Min mening er at en del misjonsorganisasjoner og kristne bistandsaktører har vært denne rollen lite bevisst. Mange steder har man trent ledere til å bli den neste småkongen på haugen etter seg selv. Å trene nye ledere til et tjenende lederskap vil være utfordrende for patriarkale ledelsesstrukturer og roller, og man skal behandle hverandre med respekt der hvor interessene spriker. For sprikende interesser, det opplever alle som vil gjøre noe for Den andre, en eller annen gang.

Den andre tingen er misjonsorganisasjonenes egenagenda, som jo er å gå videre med evangeliet. Med dette sier jeg ikke at organisasjonene ikke har en agenda om å hjelpe folk ut av nød og fattigdom, for det vet jeg at de har. Men på ett eller annet tidspunkt trer prinsippet om bærekraft inn i det sosiale, diakonale og det misjonale arbeidet. Og da er vel meningen at arbeidet skal drives videre av lokale krefter(?) For mange organisasjoner har relasjonene blitt så sterke at man ikke makter å gå videre til nye felter på bekostning av de gamle. I enkelte land har den kristne tro blitt godt rotfestet og en stor prosentandel har kommet til tro, men den materielle nøden er ennå stor, og misjonsvennene i Norge vil ikke omstille seg. Lignende utfordring kan man oppleve på felt hvor misjonærene alltid har hatt lederroller og ikke ønsket å jobbe under et nasjonalt lederskap. Selv når søsterkirkene vokser seg sterke og selvstendige vil man ikke slippe taket i rollene.

Helt til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at en god del misjonsfelt også ligger i land hvor ikke Ola Nordmann, på grunn av hudfarge og utdannelse, beundres og tildeles lederverv, som for eksempel Japan og mange europeiske land. I slike land, er mitt inntrykk at partnerskap er enklere, og at makt fordeles jevnere i samarbeidet med nasjonale bevegelser og søsterkirker. Så har man motstykket til disse landene, hvor vi tross alt opplever stor kulturell likhet; nemlig de muslimske landene. Her har heller ikke Kari og Ola fortrinn på grunn av hudfargen sin, snarere tvert imot. I slike land er utfordringene med partnerskap enda større enn i de tradisjonelle misjonslandene, både for misjonsorganisasjonene, men også for FN. Disse utfordringene ble i liten grad rørt ved på Power and Partnership-konferansen, og vil være gjenstand for videre arbeid i lang tid fremover.