I et land langt borte, et land selvfølgelig ingen norske misjonsorganisasjoner har arbeidet i, eller norske misjonærer har besøkt, gjør man ting noe annerledes enn det «hvitingene» fra nord er vant til: Barn springer rundt uten sko på føttene og leker med pinner og sykkelhjul. Solen skinner fra en skyfri himmel hele dagen, og erstattes kun av stummende mørke med verdens klareste stjernehimmel om natten. De fleste menneskene her går lange veier til vann, og barna får ikke obligatorisk skolegang hvis de ikke har råd til skoleuniformer som koster minst tre ukers matbudsjett.

Men alle har hørt om den heldige landsbygutten som fikk skoleuniform av en «hviting» for noen år siden. Han som fullførte skolegang og til og med fikk sponset høyskolestudier. Nå har han endelig komme tilbake til hjemstedet sitt og skal hjelpe menneskene i den lille landsbyen.

Landsbyens eldste satt raskt gutten til å holde styr på pengene sendt av «hvitingen» og hans hvite venner. Pengene skulle bli til skole, sykehus og rent vann, for det hadde de bestilt på et kontor hvor de visste hva som var best for landsbyer som denne. Gutten fikk kontor og egen bil, slik at han kunne gjøre jobben på en effektiv måte.

I alles interesse: For våre venner i den lille landsbyen var det selvsagt at både bil og penger skulle bruke til alles beste interesser. Slik hadde man jo alltid gjort det; de som aller mest trengte en jobb ville naturligvis bli ansatt til å bygge skolen. Og kvinnene, som aller mest trengte vann til husholdningene, fikk gjort en praktisk avtale om fire brønner istedenfor to, når de bare kjøpte materialer av han som eide jordene omkring landsbyen, som i sin tur fikk egen tilgang til vannet og kvinnene jobbet noen timer på åkeren hans som tilbakebetaling.

De syke skulle selvfølgelig prioriteres i bruk av bilen som gutten disponerte, slik at de raskest mulig kunne komme på sykehus og bli friske. Og ikke minst; skolen som «hvitingene» hadde betalt for gav undervisningsjobb til dem som ikke kunne bygge sykehus, og skoleplass til flere barn per familie, skoleplasser som kunne fordeles på flere barn så lenge skoleuniformen passet. Og prosjektkontoret ble brukt til konsultasjoner hos landsbyens eldste, som fremdeles hadde en rådgivende funksjon, både i familiesaker og forretningssaker.

Power and Partnership: I samtale med mange misjonsledere får jeg ulike svar på hvilke utfordringer de står i. Men en ting har utfordringene til felles; de dreier seg nesten alltid om forvalting av ressurser og ulike forventinger om hva som ligger i definerte roller og samarbeid som gir et godt partnerskap. Som misjonsbevegelse og engasjerte organisasjoner har vi gjennom mange år forvaltet makt, kanskje uvitende om hvor stor makt vi egentlig har forvaltet…

Nå er det på tide med et tilbakeblikk over egen maktbruk, slik at fremtidens misjonærer kan stå bedre utrustet til tjeneste i utlandet. NORME og Digni inviterer derfor til konferanse om Makt og Partnerskap den 6. november hvor dette blir hovedtema.

Antikorrupsjon og godt forvalterskap: I tillegg inviterer vi til en missiologisk fagdag om god forvaltning og antikorrupsjon den 21. november. Den er spesielt laget med tanke på internasjonalt arbeid og utfordringer vi møter i den sammenheng. Samlingen passer spesielt godt for dem som jobber med forvaltning av offentlige midler i organisasjonene våre.

Tilbake i landet under vår skyfrie himmel og natteklare stjernehimmel, kunne ingen forstå hvorfor «hvitingene» ristet på hodet når de så hvor mange som fikk rent vann, ble kjørt til sykehus, den effektive samlokaliseringen av landsbyens eldste og prosjektkontoret og alle de arbeidsløse som var kommet i arbeid.