Vi ser dem i statistikkene og hører dem i forsamlingslokalene. Bare i Oslo er det cirka 6000 dem; kristne i ulike etniske og internasjonale menigheter. De samles ofte i innleide lokaler, fordelt på rundt 90 grupper, bare i hovedstaden, og vitner om at Guds rike er kommet nær.
Vi ser dem i misjonsstatistikkene fra tidligere år, og på møtene. Det er hundrevis av dem; tidligere misjonær og kristne som er tilknyttet en misjonsbevegelse eller misjonsorganisasjon. De samles i foreninger og er enige om at misjon er Guds hjertesak og menighetenes hensikt.
Internasjonale og etniske forsamlinger popper opp i storbyer og på mindre steder. De består enten av en eller flere etniske grupper, og samlet representerer de hele det verdensvide kirkelandskapet. Felles for dem synes å være at de opplever vekst i Norge.
Misjons-Norge har fortalt om behov for vann til fattige barnefamilier på landsbygda, om nye skoler som gir barn i utviklingsland muligheter og om kallet til hemmelig forkynnelse i land med begrenset trosfrihet. Felles for misjonsprosjektene er at også de skal vokse av gaver gitt i Norge.
Men synergieffektene mellom norske misjonsbevegelser og migrantgrupper synes å utebli. Møtepunktene kommer ikke av seg selv, og misjonsorganisasjonene har ikke forlatt de gamle feltene til fordel for migrantgruppene i Norge. Det helt nødvendige spørsmålet må stilles: Hvordan kan norsk misjonsbevegelse og menighetsliv møte migrantmenighetene til gjensidig velsignelse og partnerskap?
Jeg møtte nylig lederne for de nordiske misjonsrådene og diskuterte hvordan vi kunne legge til rette for godt partnerskap mellom misjonsorganisasjoner og migrantmenighetene. Etter over hundre år med misjon skulle vi sammen ha de beste foruseningene for å lykkes i dette. Vi har lang erfaring på misjonsmarken, kombinert med kulturkunnskap og språkferdigheter. Videre har vi et bredt kontaktnett blant menigheter i vårt eget land, og oversikt over regelverk, plikter og ansvar i forhold til norske myndigheter.
Mangfoldet i migrantmenighetene: Migrantgruppene i Norge er minst like mangfoldige som resten av menighetslandskapet. Dette vil også gjelde med tanke på hvilke behov og ønsker forsamlingen har, og hva de ser som sitt bidrag inn i det norske samfunnet.
I enkelte av gruppene ser medlemmene på seg selv som misjonærer til Norge, kalt og utsendt for å nå nye mennesker. I andre forsamlinger opplever de at medlemmene har møtt Jesus i Norge og konvertert fra en annen religion. Noen finner sin naturlige plass i norske menigheter, mens andre er utposter fra menigheter i utlandet. Enkelte forsamlinger synes å bestå av flyktninger og asylsøkere, mens andre samler flest fremmedarbeidere og studenter.
De kulturelle karaktertrekkene gir heller ikke noen felles kjennetegn for migrantmenighetene. Etniske og geografiske skillelinjer synes også å skille disse gruppene fra hverandre. Det er derfor ikke rett å behandle migrantmenighetene likt med tanke på hvilke bidrag man ønsker fra dem inn i norsk menighetsliv.
Men noen felles utfordringer oppgir migrantlederne som viktige når vi ber lederne definere sine ønsker i møte med misjonsbevegelse og menighetsliv i Norge: Behovet for lokaliteter for å samles, hjelp til språkopplæring og integrering i det norske samfunnet og veiledning i de formelle tingene rundt fellesskapet; registrering og rettigheter. Det er altså ikke organisasjonenes erfaring på misjonsfeltet, kompetanse i kulturtilpasning og diakonale prosjekter som etterspørres. Mange av migrantlederne definerer sitt misjonale fokus som sin egen befolkning i Norge, og da trengs heller ikke kompetanse i kulturtilpasning og språk.
Misjonsorganisasjonene, på sin side, ser Norge som en arena for informasjon og innsamling, og ønsker å sende mest mulig ut av landet, noe de også måles etter. Med sin diakonale tilnærming kan organisasjonene tilby å hjelpe migrantmenighetene med diakonale behov. Men i migrantforsamlingens kallsforståelse er det ikke nødvendigvis dette som er viktigst for dem.
Kanskje er det beste vi kan tilby migrantgruppene oss selv? Jeg har sett et behov for kontaktpersoner eller «tolker» i menighetene, som kjenner kulturen i migrantgruppen og den norske kulturen. Slik kan misforståelser unngås og feil rettes opp når man eksempelvis benytter de samme lokalitetene. Her er ikke minst barn med oppvekst i utlandet (barn av utsendinger, misjonærer) en ressurs som er gull verdt. De vil også kunne møte barn av migrantene, andre- og tredjegenerasjons innvandrere til å finne sin plass i det norske samfunnet.