Det er mye å si om Stålsett-utvalgets utredning. Prinsipielt tales det varmt om det Livssynsåpne samfunn hvor alle skal ha mulighet til å utforme og praktisere sin tro. På den annen side anbefaler de staten å ta et fastere grep om trossamfunnene og deres praksis; en inkonsekvens som er synlig på flere områder. Spesielt er jeg skeptisk til hvor dette rammer de trosbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner.

På den ene siden påberoper utvalget seg å legge frem politiske anbefalinger for «en aktiv statlig støtte til tros- og livssynssamfunnene innebærer å bidra til et materielt grunnlag for å realisere tros- og livssynsfriheten». Dette skal også gjelde barn og ungdom da utvalget presiserer; «Hensynet til barn er spesielt vektlagt i utredningen. Barn har tros- og livssynsfrihet på linje med voksne.»

Likevel anbefaler de det stikk motsatte når det kommer til realpolitikk: «Et flertall i utvalget mener at reglene for tildeling av støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene bør strammes inn, slik at forskjellsbehandling knyttet til kjønn eller seksuell orientering i disse organisasjonenes styringsstruktur medfører at det ikke gis støtte» De bruker saken om Frelsesarmeens ungdom som eksempel, og mener ungdomsorganisasjonen den gangen burde blitt fratatt all statlig støtte.

Ser ikke flertallet i utvalget hvordan dette går på trosfriheten og organisasjonsfriheten løs? «En aktiv statlig støtte…» absolutt ikke det samme som å frata en organisasjon statlig støtte fordi den våger å si at organisasjonens ledere skal være eksempler for organisasjonens lære. I tillegg undervurderer man totalt behovet for å bygge solide trosbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner. Dersom organisasjonenes aktivitet i fremtiden må begrenses til frivillig aktivitet, vil lovverket i praksis sette en stopper for mye god trening i demokrati, organisasjonsutvikling og ledelse for tusenvis av barn og unge. Bør ikke barn og unge selv få bestemme hvor de ønsker sin trening i disse verdiene?

Kanskje er det på tide å bruke diskrimineringsloven for alle? Når ble det sist ansatt en praktiserende kristen i Humanetisk Forbund? Eller burde ikke sekulær media også ha en obligatorisk kvote representasjon fra de ulike tros- og livssynssamfunnene? Når ansatte Kirkens Bymisjon sist en verdikonservativ prest eller diakon? Er ikke dette diskriminering på samme måte som den de trosbaserte barne- og ungdomsorganisasjonene beskyldes for?

Et par andre ting jeg mener er inkonsekvent i utredningen er følgende: På den ene siden vil man endre Grunnlov og Formålsparagraf i skolen, slik at menneskerettighetene blir tydeligere (på bekostning av ord som «kristen humanistisk arv», osv.). På den annen side vil man beholde alle de kristne fridagene i vår kalender. Man ønsker større åpenhet for bruk av religiøse symboler og plagg, og at enkeltindividet selv kan bestemme symbolenes betydning… men anbefaler mindre åpenhet for at trossamfunnene skal beholde vigsels-myndigheten og forvaltning av gravferder, og legge den verdi og betydning de selv ønsker i disse ritualene.

Den siste tiden har debatten om Konservative kristne som en skjult minoritet fått spalteplass og engasjement. Aftenposten-skribent Bjørn Stærk beskrev gruppen som verdikonservativ, men full av gode mennesker, en gruppe som opptrer som en minoritet etter spillereglene gitt av majoriteten. Stærks konklusjon er at gruppen feilaktig har fått stempelet intolerante.

Misjonsfolkets tilsynelatende intoleranse: Blant konservative kristne er det kanskje hos misjonsfolket man med enkelthet har funnet spor av intolerant praksis. I misjon driver man åpenlys proselyttisme med omvendelse for øyet. Det store misjonsprosjektet har ofte vært preget en sterk og dominerende leder, og vestlig kultur har bredt om seg parallelt med fremgang og vekst på feltet. Er det slik at misjonsbevegelsen er en intolerant gruppe blant de konservative kristne? (En slags minoritet i minoriteten?)

Det befriende evangelium: Da de første misjonærene pakket sine kofferter var det på ingen måte for å eksportere europeiske kultur. Misjonærene var ofte svært skeptiske til egen kultur. Pietismen hadde snarere gjort dem opptatt av det indre livet og gode gjerninger. Budskapet som ble formidlet var at alle mennesker er adskilt fra Gud uten Jesu tilgivelse; et befriende evangelium som satte fortapte mennesker i et godt forhold til universets skaper gjennom Jesu frelsesverk. At man har måttet lære gjennom mangfoldige feil underveis tar ikke bort selve fundamentet i misjon. Og selv den dag i dag har vi mye å lære når vi krysser grenser for å dele det befriende evangelium med nye folkegrupper.

Flertallets spilleregler: Stærk hevder at den kristne minoriteten hele tiden må forholde seg til storsamfunnet en minoritetsrolle, og utøve innflytelse på flertallets og demokratiets spilleregler. Det samme vil gjelde i all misjon, siden misjonærer per definisjonen er minoritetsgruppe i et større samfunn. Er man Jesus-troende i et muslimsk samfunn må man følge flertallets spilleregler selv om man ønsker å tilby en bedre levevei enn den flertallet representerer. I filmen «Om guder og mennesker» fra 2010 ser vi syv franske munker tilpasse seg hverdagslivet i Algerie for å vise Guds kjærlighet til folk av en helt annen overbevisning. Den samme tilnærmingen gjelder alle steder hvor evangeliet forkynnes av utenlandske misjonærer.

Arven etter misjonærene: Først etter generasjoner med misjon kan man spore arven av misjonsvirksomheten i et folk. Min påstand er at de aller fleste steder har misjonærene og deres virksomhet betydd en positiv forskjell og løftet enkeltmenneskers verdighet. Vestlige misjonærer i Argentina, tidlig 1900-tallet hjalp indianerne å skaffe seg personnummer slik at de ikke var rettsløse og fritt vilt blant godseiere i landet. Selv i dag kan man se en tydelig geografisk grense i Argentina: Dit hvor misjonærene kom nordfra er det fremdeles indianere, men sør for denne grensen ble alle indianere drept eller tvangsflyttet. Den moderne misjons far William Carey etterlot en uerstattelig arv i India. Da briten vare ferdig med sitt virke fantes det skriftspråk og bøker på flere av Indias språk, og en betydelig forbedring for Indias minoriteters.

De liberales vakuum: Liberale kristne beskrives av mange som politisk korrekte troende. En del av dem vil ikke se noe behov for å drive misjon, siden alle en gang blir frelst. Folkekirken skal dessuten være for alle og reflektere mangfoldet i samfunnet. Men det å ikke ønske en kulturendring i samfunnet, eller kjempe for det gode, vil overlate denne påvirkningsevnen til andre krefter. Dersom ikke misjonærene påvirker kulturene de er utsendt til, vil markedskrefter og massemedias kulturimperialisme forme misjonsfeltene. Men tror vi at vi har en bedre vei å tilby, så skylder vi verden å vise den frem. Kulturtilpassede kristne vil alltid skape et vakuum som andre krefter kan fylle. Kanskje det er nettopp det Jesus tenkte på da han ba oss være lys og salt i en mørk og smakløs verden? Kanskje er det en velsignelse for samfunnet at verdikonservative troende tilbyr en annen vei, og en velsignelse for kristenminoriteten at misjonærene former kulturer der hvor de sendes?