Ingen barn har skyld i foreldrenes mistak, maktbruk eller frykt.

Barn skal ikke straffes på grunn av foreldrenes vold.

Ingen voksne har rett til å ekskludere barn fra menneskeverdet.

Barn skal ikke nektes liv når de voksnes definisjoner endres.

Norske misjons- og bistandsorganisasjoner møter et økende press fra Verdens Helseorganisasjon (WHO), norske myndigheter (UD) og kvinneorganisasjoner i utviklingsland for å inkludere abort i bistandsprogrammer som har fokus på kvinners rettigheter og helse. Det brukes uttrykk som; Tilgang på reproduktiv helse og behovet for å få planlagte barn når man snakker om tilgang til abort.

Kvinner i den fattige delen av verden møter mange og krevende utfordringer. Det kan være kjønnsbasert vold, flerkoneri og/eller levirat-ekteskap/konebytte, voldtekt i krig eller sivilt, tvangsekteskap, omskjæring, HIV/Aids i tillegg til manglende utdannelse og seksualkunnskap. I tillegg kommer utfordringer knyttet til Mødrehelse; som for eksempel mangel på fødselshjelp og fødselsklinikker, ulike fistellidelser (som følge av voldtekt eller komplikasjoner i fødsel) behov for vaksinasjonsprogrammer, ernæringsundervisning, etc.

Men hvorfor tror man at løsningen på disse problemene ligger i å avbryte en kvinnes svangerskap? Her er sammenhengen mellom årsak og virkning helt fraværende. Abort løser ikke utfordringene med spredning av HIV og Aids sør for Sahara, og reduserer ikke bruk av voldtekter i Kongo. Det er det helt andre tiltak som gjør.  I utviklingsland, hvor kvinner mange steder ses på som sin ektemanns eiendom, kan såkalt fri abort tvert imot misbrukes av menn i maktposisjoner. Hvem vet om voldtektstallene går ned eller opp dersom aborttilgangen øker? Eller vil aborttilgang gi voldelige menn en mulighet til, ikke bare å krenke kvinner en gang gjennom voldtekt, men å krenke dem enda en gang gjennom tvungen abort dersom hun blir gravid?

Er det ikke helt andre tiltak som treffer behovet for selvbestemmelse for kvinner i Sør? Slike tiltak kan være lovbestemte rettigheter for kvinner og jenter ved giftemål, forbud mot omskjæring og flerkoneri, straffetiltak for voldtektsforbrytelser, opplysningsarbeid om HIV og Aids og tilgang på familieplanlegging og prevensjon?

Tidligere graviditeter er også brukt som argument for abort i utviklingsland. Man bruker for eksempel undersøkelser som viser at kvinner i Afrika, sør for Sahara under 25 år, allerede har født tre barn som argument for abort. Dette til tross for at det er mellom 20-24 år som er den beste alder for svangerskap og fødsler.

Hvorfor tror enkelte at abort vil løse alle problemer for kvinner i utviklingsland, når det ikke har gjort det i den industrialiserte verden? Hvem vet om senvirkningene etter abort, som kvinner kan få mange år etter inngrepet, er enklere for de afrikanske kvinnene å bære enn de norske? Eller om helsepersonell som skal utføre abort i Sør, i 23 svangerskapsuke eller senere, vil oppleve det enklere enn de norske sykepleierne? Og hvem skal kjempe for de kristne legene i Afrika sin reservasjonsrett til ikke å henvise til abort, når/dersom kristne bistandsorganisasjoner har støttet kampen for abort?

Vi bør ikke la debatten om abort i utviklingsland begå de samme feilene som den norske abortdebatten gjorde for 35 år siden, hvor man presenterte lettvinte løsninger og gav inntrykk av at kvinner ble lykkelige, bare ved å få tilgang til å råde over liv eller død for barnet de bar på.

La oss se nærmere på vårt kristne forvalterskaps ansvar? Hva slags mandat fikk vi mennesker i skapelsen?

1. Mosebok 1 forteller at alle mennesker er skapt i Guds bilde, også dem som bare er skapt og enda ikke født. Råderetten vi fikk var begrenset til å gjelde fugler, fisker og dyr. Vi fikk tilgang til eierskap over alt som gror på jorden, planter og trær, men ikke over menneskelivet. Vi ble bærere av fruktbarheten og foreldreskapet da Gud sa: Vær fruktbare og bli mange, men det var ikke mennesket vi skulle legge under oss. Da Gud så alt dette, gledet Han seg over at det var overmåte godt. Så kom fallet og synden, egoismen og volden inn i verden. Kvinner ble undertrykt av menn, og menneskeverdet ble røvet fra barn som ennå ikke var født. I Guds plan for gjenopprettelse og forløsning (se Rom. 8.19-23), tror jeg derfor en slik hustavle for beskyttelse av menneskelivet vil være godt synlig.