Sist uke vedtok et enstemmig Kirkemøte en uttalelse om norsk asylpolitikk. Uttalelsen starter slik: Kirkens engasjement for asylsøkeres rettigheter er dypt forankret i vår kristne tro. Det handler om menneskeverd og likeverd, som er umistelige verdier i det norske samfunnet. Du finner hele uttalelsen på kirken.no eller ved å følge linken: http://kirken.no/?event=ShowNews&famId=280407

Norsk asylpolitikk skal være forankret i NFs menneskerettighetskonvensjon og ikke bryte Barnekonvensjonen. Kirkemøte uttaler at de er spesielt bekymret for de 450 asylbarna som lever som papirløse innvandrere i Norge, og ber forvaltningen utvise større grad av humanitært skjønn i behandlingen av dem. I Menneskerettighetene finnes både retten til organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet. Den siste innebærer både retten til å konvertere og retten til å gi uttrykk for sin tro, privat og offentlig. Kirkemøtet ber i sin uttalelse myndighetene ikke tvangsreturnere mennesker som risikerer forfølgelse, i verste fall død, for sin tros skyld.

Ser vi en annen vei mens byråkratene tar inhumane avgjørelser basert på såkalte «innvandringspolitiske hensyn», med andre ord; for å skremme folk fra å søke asyl i Norge? Personlig tror jeg ikke den asylpolitikken som regjeringen fører har bred støtte, hverken i folket, på Stortinget eller innad i regjeringen. Prinsippet om en rettferdig asylpolitikk er et godt prinsipp. Men man kan stile spørsmål om den rettferdige behandlingen av asylsøknader må vike hver gang «innvandringspolitiske hensyn» veier tyngre enn både den individuelle behandlingen og hensynet til rettferdighet.

Med dette sier jeg ikke at alle som kommer til Norge bør få bli. Men jeg ber om en verdig behandling av alle mennesker i Norge, den tiden de oppholder seg i her. Så har jeg forståelse for at avslag på asylsøknader av personer uten beskyttelsesbehov, er en del av et lands politikk.

Som kristne privatpersoner, familier og menigheter har vi fått et omfattende mandat i møte med flyktninger og innflyttere. Mandatet er forankret i Guds pakt med Israel. Allerede under ørkenvandringen ut av Egypt ber Gud Israelsfolket ta godt vare på innflytterne blant dem. «Du skal ikke plage en innflytter eller fare hardt frem mot ham, for dere har selv vært innflyttere i Egypt», 2 Mos 22.21 og «Du skal ikke fare hardt frem mot en innflytter! Dere vet jo selv hvordan det kjennes å være innflytter for dere var selv innflytter i Egypt», 2. Mos 23.9.

Mange har gitt et feilaktig bilde av Gud i Det gamle testamentet, som en rasistisk Gud som vil utslette alle andre enn jødene. «Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» 3. Mos 19.34.

Hvem av oss har vært fremmede og innflyttere? Dersom det ikke er misjons- og kristenfolket som har kjent følelsen av å være innflyttere, vet jeg ikke hvem som kunne identifisere seg med det å være fremmed. Vi har reist land og strand med evangeliet, mange har bodd lengre perioder i utlandet, eller vokst opp med nyheter fra misjonsfeltet. Vi har samlet inn millioner av kroner til bistand, og nødhjelp, og bedt for land i krisetider og ved naturkatastrofer.

Gud har heller ikke glemt innflytterne: «Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» 5. Mos 10.18-19. «Plager du dem, og de så roper til meg, vil jeg høre ropet deres.» 2 Mos 22.23.