Når man snakker om Menneskerettigheter i misjonsland, er det enklest å se etter synlige uttrykk som politiske partier eller offentlig registrerte menigheter. Men Forsamlingsfriheten betinger at man har noe å samles om; enten politisk idéer, tro eller overbevisning. For å samles om politiske ideer, tro eller overbevisning trenger man muligheten for å formidle det man brenner for, det vi kaller Ytringsfrihet. Men forut for Ytringsfriheten, ligger betingelsen om å tenke fritt. Trosfriheten, eller den frie tanke, er derfor den første og mest elementære menneskerett, og forutsetning for både Ytringsfrihet og Forsamlingsfrihet.

Å kjempe for trosfriheten er derfor første steg på vei mot demokratibygging. Er den på plass kan man bygge både Ytringsfrihet, Forsamlingsfrihet og Valgfrihet. Der hvor andre interesser motiverer til demokratibygging, kan det gå helt galt fordi man ikke verner om menneskets første og mest grunnleggende frihet. Saudi Arabia er et eksempel hvor man skyver økonomiske interessene foran, og nedprioriterer kampen for trosfrihet og andre menneskerettigheter.

En annen blindvei er å begrense troen til den private sfære eller skape såkalte livssynsnøytrale samfunn. Trosfrihet er nettopp det å leve ut en tro i praksis, definert av troens egenart og innhold. Mange kristne møter på dilemmaer når de lever ut sin tro, slik de er overbevist om; enten det dreier seg om samvittighetsspørsmål for norske leger, eller å fortelle andre om sin tro for konvertitter i Pakistan. Mange konvertitter opplever det uaktuelt å leve ut sin kristne overbevisning i skjul, mens norske myndigheter nekter dem beskyttelse og ber dem leve ut troen der ingen ser dem. Kan dette kalles trosfrihet?

Debatten om tros- og ytringsfrihetens grenser ble spesielt aktuell etter 22. juli i fjor. Full ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og valgfrihet vil i prinsippet gjelde både dem som mener det samme som oss, og dem som mener det motsatte. Skal man tillate folk å ytre meninger som er rasistiske, voldelige, uverdige eller ekstreme i Trosfrihetens navn?

Neste spørsmål blir da hvem som skal sette grensene for hva en kan tro, mene og praktisere. Skal dårlig praktiserte holdninger sette begrensninger for alle ytringer? Eller kan vi bruke et minste felles verdigrunnlag som for eksempel Likeverdsprinsippet, for å si nei til fiendtlige holdninger, ytringer og forsamlinger, samtidig som man ivaretar trosfriheten, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten? Jeg tror vi kan det.

Kristne og trosfriheten: Kanskje burde politikerne engasjert seg mer for å hjelpe våre trossøsken i land som Iran, Nord Korea og Hviterussland. Men her ser det ut til at den verdensvide kristne familien har en oppgave. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere, sa Jesus i Johannes 15.20. I sin bønn i Johannes 17 sa Han; Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. I Lukas 22 sier Jesus til Peter; Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte.

Paulus og misjonsteamet hans ble både arrestert, fengslet, pisket og jaget, i misjonens tjeneste. Likevel er de fulle av kjærlighet og ber menighetene ta vare på lidende trossøsken; besøke dem som sitter i fengsel (Hebreerne 13.3), be for dem som forfølges (Filipperne 1.3 og 29), hjelpe kristne som lider nød (Romerne 12.13) og til og med velsigne dem som forfølger dem (Romerne 12.14). Og dersom man, basert på troens egenart av kjærlighet, velger å velsigne dem som forfølger, må det være det ypperste uttrykk for selve Trosfriheten.