Stemmer det at norsk misjon henger igjen på gamle misjonsfelt, og ikke prioriterer dem som ennå ikke har hørt evangeliet?

Vi sier gjerne at en folkegruppe er unådd med evangeliet dersom det ikke finnes en nasjonal kirke som kan gjøre evangeliet kjent blant sine landsmenn, eller dersom de aller fleste ikke har tilgang på et kristent vitnesbyrt. På engelsk brukes ofte uttrykkene unreached om unådde, og unengaged (uengasjert i evangeliet) om dem som ikke har tilgang på et kristent vitnesbyrd. I praksis brukes definisjonen unådd folkeslag om folkegrupper med mindre enn 2% kristne. De fleste unådde folkeslagene befinner seg i Midtøsten og i Asia.

I starten av 2016 hadde NORMEs (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering) medlemsorganisasjoner og kirkesamfunn 582 langtidsutsendinger utestasjonert over hele verden. Spør du kirkegjengere i kristen-Norge vil de ha ulike oppfatninger om hvor disse drar, og hva de driver med. Noen vil huske misjonsstasjonene, mens andre vil se for seg misjonssykehusene som ble bygget.

Sannheten er imidlertid at over 40 % av utsendingene som sendes ut fra medlemmene i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) jobber i kontekster med mindre enn 2 % kristne. Dette er et tall som jeg tror vil overraske mange. Nye felt har blitt erstattet med gamle, og i enkelte land har man vridd innsatsen over til nye folkegrupper som ennå ikke har hørt.

Myten om at norsk misjon fremdeles henger igjen på gamle felt er dermed i beste fall en myte, noe som også betyr at norsk misjon, i stor grad, er villig til å omstille seg for å nå de mest unådde med evangeliet.

Prosentandelen som jobber med de unådde varierer enormt i de ulike misjonsorganisasjonene og kirkesamfunnene. Mens de mest strategiske utsenderne sender godt over 90% av utsendingene sine til de mest unådde, er andre organisasjoner nede på under 20% av utsendingene som drar til kontekster med under 2 % kristne. Det er altså noen organisasjoner som har en lengre vei til de unådde enn andre.

Det er rett at et langvarig partnerskap krever noe tilstedeværelse og kontakt. Men det er også en god mulighet til å styre nyrekrutterte utsendinger til helt nye felter. I 2015 var det 97 nye utsendinger som dro ut fra NORMEs medlemsorganisasjoner første gang.

Strategisk styrt utvikling: Tallet på norske utsendinger er imidlertid kun én av flere indikatorer på om misjonsarbeidet er strategisk styrt mot de unådde. Flere av kirkesamfunnene og organisasjonene har redusert antallet norske utsendinger til fordel for lokale evangelister og andre Sør-sør-utsendinger. En del kirkesamfunn har også solide søsterkirker som gjennom gode partnerskap, når nye folkegrupper uten at det er norske utsendinger involvert. Enkelte organisasjoner betjener også nye felt med korttidsutsendinger, gjerne på grunn av visumsituasjonen i det aktuelle landet.

Veldig mye av arbeidet blant de minst nådde må foregå under radaren. Mange av de minst nådde folkegruppene bor i områder hvor det er knyttet stor fare til det å bekjenne seg som kristen. Å gjøre dette arbeidet godt kjent ville være forbundet med en enda større fare for de troende i området.

Antallet nasjonale evangelister eller sør-sør-utsendinger har vi ikke, men vi får rapporter om vekst og nybråttsarbeid, selv uten norske logoer og signaturer. Allikevel viser det seg ofte at korttisutsendinger alene vanskelig kan bære et helt nybråttsmisjonsfelt.

Derimot har vi tallfestet (og prosentfestet) organisasjonenes prioriteringer. Og da er det litt urovekkende at det bare er 46% av medlemsorganisasjonene og kirkesamfunnene i NORME som oppgir at de prioriterer unådde og nybråttsarbeid høyt eller svært høyt. (Her er svaralternativene Svært høyt, Høyt, Noe, Lavt og Prioriteres ikke.)

På den annen side viser undersøkelsene at nesten 80% av organisasjonene prioriterer diakoni og bistand høyt eller svært høyt. Og dette skal vi også takke for. Som en av verdens rikeste nasjoner har vi et særskilt ansvar for å dele vår rikdom med dem som lider. Men dersom denne trenden fortsette, så er det ekstremt viktig at vi ikke mister fokuset på de unådde. Målet burde jo være at nær 100 % av medlemsorganisasjonene og kirkene sier at de prioriterer de unådde og nybråttsarbeid.

Fremtidens misjonsarbeid: Vi har altså en situasjon i Norsk misjon hvor under halvparten av organisasjonene oppgir at de prioriterer nybråttsarbeid og unådde folkeslag høyt. Men vi ser også at det stort sett er denne andelen organisasjoner som opplever vekst i antall utsendinger. Noen av organisasjonene har til og med gjort det ”ekstra vanskelig” for utsendingene, ved at de selv må samle inn til eget misjonsunderhold.

I fremtiden vil sannsynligvis Sør-sørmisjonærene og migrasjonsbølger av kristne fremmedarbeidere sørge for at mange av de unådde folkeslagene får høre om Jesus. Og da bør vi stå klare med våre bidrag, slik at vi ikke går glipp av høydepunktet: At hvert folk, hver stamme og hver språkgruppe får høre evangeliet på deres morsmål, blant deres egne landsmenn og gjennom en kultur de forstår. Og at nye folkeslag tar imot Ordet om frelse. For når Ordet om riket er forkynt i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme. (Matt. 24:14).

Det er med smerte i hjertet jeg hører historier og ser dokumentarer om mennesker som har negative opplevelser av kristent lederskap. Jeg tipper det finnes folk i alle leire, og innenfor de fleste konfesjoner som har historier de kulle ha delt. Og selv har jeg også sannsynligvis trent unge mennesker som kan ha fått et uriktig gudsbilde gjennom mine handlinger og ord.

I min refleksjon over kristent lederskap har jeg noen prinsipper som jeg ønsker å sette ord på i denne debatten.

1. Å være kalt av Gud er ikke ensbetydende med å være ufeilbarlig.

Vi ledere feiler. Vi er mennesker av kjøtt og blod som sutrer når vi får sesonginfluensa, som kritiserer andre når vi blir irritert, og som til og med sammenligner oss med andre mennesker.

Selv om en leder har fantastiske lederegenskaper, profetiske gaver og gode taleevner (min bakgrunn er fra Pinsebevegelsen, hvor vi setter pris på slike ting) så er Bibelen tydelig på at alt skal prøves. Og det er frukten av lederskapet som teller.

Dersom man ser opp til en leder er det altfor lett å anta at alt som gjøres av denne lederen er godt og rett. Dette er like skremmende som det er menneskelig. Det er nesten slik at man bør lete etter de tingene som viser en leders menneskelighet når man se opp til noen, slik at man ikke får et usunt bilde av en av Guds utvalgte tjenere.

2. Alt vi gjør i vårt lederskap bør tåle dagens lys.

Jesus påpeker selv, i en diskusjon med fariseerne og de skriftlærde at han dag etter dag hadde undervist åpent på tempelplassen, uten at noen hadde pågrepet ham. Dette bør vi også ha som prinsipp.

Riktignok kom folk også til Jesus på natten, eksempelvis Nikodemus i Johannes 3. Men Jesus var sannsynligvis sammen med noen av sine disipler som var øyevitner til samtalen, i og med at den er referert i evangeliet, og ikke minst fordi påfølgende vers i teksten sier; Etter dette gikk Jesus og hans disipler til Judea. (Joh. 3.22)

Anyway; Som ledere må vi ha høyde for at de menneskene vi leder forteller til andre både det vi lærer dem og hvordan vi lærer dem. Vi bør faktisk se for oss at det meste kunne bli filmet og lagt ut på youtube, nå i vår digitale verden, åpenlyst og transparent.

Hvis vår språkbruk, våre holdninger, vår overbevisningsevne og våre imperativer ikke tåler dagens lys, i form av videre deling, ja så er det stor sannsynlighet for at vår ledelse bør ha en annen tilnærming og form.

3. Tjenestedeling etter nådegaver

Guds utrustning fungere faktisk slik at vi ikke er kalt til å gjøre de samme tjenestene. Dersom vi, i vårt lederskap ber alle dem vi leder om å gjennomføre de samme tjenestene, så er det stor sannsynlighet for at noen av de vi leder føler seg ubekvem med oppgavene de blir satt til. Da tenker jeg ikke på at alle har felles pensum på en bibelskole, men på tjenester man settes til å utføre.

Vi er virkelig ikke alle hender, eller føtter, men vi er unike lemmer på Guds mangfoldige legeme. Dette vil ikke si at enhver kun skal gjøre det de selv ønsker. Men jeg tror utfordringen i våre sammenhenger har vært at altfor mange settes til å gjøre ting de ikke er kalt til, eller ikke er utrustet for.

4. Spørsmål er av det gode

Disiplene spurte Jesus spørsmål hele tiden. Jesus sa aldri at det var galt, til tross for at de noen ganger stilte gale spørsmål, eller ikke fikk svar på spørsmålene sine. I jødisk pedagogikk er det derimot slik at det er spørsmålene som er grunnlag for opplæring. Hele Moseloven er bygget opp slik; Når dine barn spør deg hvorfor du gjør dette, skal du svare… Når din sønn i morgen spør deg, hva betyr disse lovene, … så skal du svare… osv.

Spørsmål er den beste måten både vi ledere kan reflektere over det vi gjør, og en enkel måte å få dem vi leder til føle seg lyttet til. Her taler jeg ikke om den overhengende røsten til djevelen knyttet til Guds ord; Har Gud virkelig sagt…? Selv om det som er fra Gud skal kunne tåle dagens lys, har Gud aldri kalt oss til å fornekte Guds sanne ord som påskudd for synd.

5. Vårt eget gudsliv og gudsbilde

Dette siste prinsippet baler jeg mye med selv. Som ledere har vi en tendens til å ”gi videre vårt eget gudsbilde”. Det vil si at jeg presenterer andre et gudsbilde som reflekterer det bildet jeg selv har av Gud. Det vil si at det Gud taler om til meg, er det jeg selv kommer til å gi videre når jeg deler med andre (mitt kall, engasjement, etc.). Det vil igjen si at jeg, i min iver etter å realisere Guds kall i mitt liv, vil ivre for at Guds kall også skal realiseres i andres liv.

Plutselig er Guds ord til meg blitt Guds kall til en annen person… en person som kanskje har et helt annet kall over livet sitt, som muligens enda ikke er blitt klart og tydelig for personen. Vel, da vil den andre personen jobbe for å realisere mitt kall, og ikke det kallet som Gud har for han/henne. Det finnes altså brilliante ledere, men som jeg ikke kan tjene under, fordi deres visjon ikke er mitt gudegitte kall.

Dette punktet fører meg over til det mest alvorlige spørsmålet mitt; Når er en person selv ansvarlig for sitt gudsbilde, og hvor går grensen til hva jeg, som leder, er ansvarlig for? Det viktigste vi ledere må lære videre, må jo være å gi andre et sunt gudsbilde, og utruste dem til å selv høre fra Gud og selv bedømme (skjelne) hva som skal gi dem retning.

Et banalt eksempel, for meg, er bruken av modale hjelpeverb og imperativer i lederskap: Vi skulle alle…, noen burde gjøre… , vi er alle kalt til … , vi skal og må…. , og Gud forventer… Når jeg hører slike i forkynnelse må jeg teste om det jeg nå skal og må osv., faktisk er det Gud har kalt meg til. Her snakker jeg ikke om at jeg selv kan velge ut hvilke bud jeg skal velge å følge av de 10 bud, eller om Bibelens undervisning gjelder for meg eller ikke. For det er nettopp dette jeg her må skjelne. For jeg tror virkelig at Guds ord er Sannhet, og at Guds sannhet er det beste for meg. Men jeg tror ikke at det gudegitte kallet som en annen leder har fått, skal virkeliggjøres av meg, med mindre Gud da har talt spesifikt til meg om å gjøre det samme.

Avslutningsvis: Felles for historiene om dårlig lederskap finner jeg en ting; lederne har fått dem som er blitt ledet til å føle seg utilstrekkelige, verdiløse, usikre og mislykkede. Og her er jeg tilbake til det jeg nevnte i punkt 1; det er fruktene av vårt lederskap som vil vise om vi har hatt Guds hjertelag og sinnelag ovenfor de menneskene vi har ledet. Dersom de føler seg som et middel for å nå mitt mål, da er jeg redd lederskapet mitt har feilet.

De siste dagers nyheter om Justisdepartementets avklaring om muligheten for å abortere ett av flere foster har igjen blåst liv i debatten om fosterets rett til å leve. På tross av fagmiljøets bekymringer omkring denne typen aborter, har regjeringen gått inn for Justisdepartementets tolkning. Verken Fremskrittspartiet, Høyre eller Arbeiderpartiet ønsker seg noen annen tolkning.

Også folk som i utgangspunktet er positive til dagens abortlov synes dette er hårreisende. Da er det hensynet til den gjenlevende tvillingen, eller de to gjenlevende i trilling-svangerskap de har i tankene. Samtalen hvor den gjenlevende tvillingen skal få vite at han elle hun egentlig skulle vokst opp sammen med en tvilling og sjelevenn er like grotesk som den er uunngåelig.

Jeg har nettopp lest gynekolog og overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital sin beskrivelse av denne typen aborter: Kvinnen er ved bevissthet, og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes enn en vanlig abort. (nrk.no 22. februar).

Tvillingaborter dreier seg altså om kvinner som i utgangspunktet ønsker å blir gravide, men som ikke ser den ekstra velsignelsen det er å få to, eller flere, velskapte barn i samme svangerskap. Igjen belyses det sentrale spørsmålet i abortdebatten: Hvem er kvinnen til å bestemme over retten til om et annet menneske skal få leve? Og hvordan kan leger settes i en situasjon hvor de må velge hvilket fostre som skal få leve og hvilket som skal dø?

For meg, og en god del andre, blir konklusjonen at det ikke er snakk om selvbestemte aborter. Dette er morsbestemte aborter! Og legebestemte aborter, der hvor legen må ta det umenneskelige valget. Barnet har ikke valgt å avslutte sitt bankende hjerte, og helsepersonell er tvunget til å tilby det teknologien og lovverket tillater.

På høy tid å gi fostre et bedre rettsvern: Det er ikke bare tvillingfostre som har behov for et sterkere rettsvern. Mange jenter og kvinner som blir gravide går inn på apper, nettsider og nettforum som forteller om fosterets utvikling. Etter få tastetrykk finner de ut at fosterets hjerte slår allerede ved 21 dager. Og fra den dagen slår hjertet helt til den dagen de for siste gang trekker pusten. Det er jo helt hårreisende at fostre med et eget bankende hjerte kan fratas retten til liv. For min del er dette like hårreisende som å se for seg at det skal tilbys aktiv dødshjelp som får hjertet til å slutte å banke, i livets andre ende.

Jeg skulle forresten ønske meg at det var en større skepsis i fagmiljøene (det er mulig den finnes men ikke blir hørt) til andre typer provoserte aborter også. Gitt at det eksempelvis er ei kvinne som er gravid med tvillinger og velger å avslutte begge barnas liv før 12 uke. Er ikke dette også hjerteskjærende og grotesk, på linje med det som nå er blitt lov? For meg koker dette ned til at alle disse barna trenger sterkere rettsvern.

Jeg vil ikke med dette forsvare noe svangerskapsbrudd, men lurer nå på hvorfor man ikke endrer 12-ukers grensen ved selvbestemt abort til fem uker? Når kvinnen er fem uker på vei i et svangerskap er fosteret 21 dager. (Man teller svangerskapsuker fra første dagen i siste menstruasjon). Den tjueførste dagen begynner hjerte å slå, og fosteret har fra den dagen et bankende hjerte.

Det er ingen medisinsk grunn til at fostre på 11 uker skal ha mindre rettsvern enn de på 13 uker. Denne grensen ble satt lenge før man var klar over fostres detaljerte utvikling i svangerskapet, og er nå blitt både gammeldags og kunstig. Derimot finnes det en medisinsk begrunnelse for å sikre barna rettsvern fra den dagen hvor de har et bankende hjerte. I alle fall er dette et skritt i riktig retning for å gi fosteret rettsvern.

Etterlyser politisk vilje: Jeg ber ikke bare om en omkamp i forhold til tvillingers rett til å leve. Tolkningen fra Justisdepartementet bør i det minste sendes ut på offentlig høring. Videre ønsker jeg meg en omkamp på vegne av alle fostre! Og jeg mener at denne kampen må begynne med å gi rettsvern til alle fostre fra svangerskapsuke fem. I tillegg bør alle politiske partier fremme forslag og tiltak som hjelper kvinner å bære frem barnet når de blir gravide, som bidrag til en Nasjonal handlingsplan for å redusere antall aborter i Norge.

Et eksempel er å gi bedre økonomiske ordninger for studenter som får barn. Et annet kan være å hjelpe kvinner som ønsker å bære frem et barn som kan bli adoptert av en annen familie, noe som eksempelvis er helt vanlig i USA. Kvinner som har gjennomført abort bør få sterk anmodning om å bruke annen type prevensjon. Og undervisning om fosterets utvikling bør legges inn i skolens undervisning om seksualitet, slik at også tenåringsjenter får rett informasjon om hva som skjer underveis i en graviditet.

10. mars arrangeres et nytt Missiologisk Forum om Bibel og Misjon, denne gangen i samarbeid med Bibelselskapet. Forumet er lagt til Menighetsfakultetet i Gydas vei 4, på Majorstua.

Bibelen er misjonens hjerte. I kjernen av all kristen misjonsvirksomhet er Bibelen og oversettelse av denne. Det var også bakgrunnen for utgivelsen av et større verk om Bible in Mission i 2013. Bibel og misjon går på tvers av missiologiens fagområder fordi Bibelen er hjertet i misjon og fordi Bibelens Gud er en misjonerende Gud.

I 2016 feirer Det norske Bibelselskap sitt 200-års jubileum. Det får vi være med på gjennom et felles Missiologisk Forum om Bibel i misjon – om Bibelen i misjon og i kirken og om de mange roller Bibelen spiller i misjon i dag. Seminaret er aktuelt for personer som jobber i menigheter, kirker og misjonsorganisasjoner, som enten ute eller i Norge jobber med formidling, oversettelse og tolkning. Hovedforedragsholder er kanadieren Bill Mitchell med mange års erfaring fra Latin Amerika og fra internasjonalt bibelarbeid.

Bill Mitchell (f. 1943) har jobbet en årrekke med bibeloversettelse i Latin Amerika. Han har blant annet en Master i Bibelstudier fra Aberdeen-universitet og ph.D i teologi fra Edinburgh-universitet. Fra 1974 til 1984 jobbet han med oversettelse av Det gamle testamentet til Quechua, og var konsulent for Sør Amerika og Karibien til 1997. Fra 1997 til 2008 har han ledet United Bible Societys Latin Amerika-avdeling.

Påmelding skjer via Chechin.no

Program for dagen

Praktisk informasjon:

• Deltakeravgift: kr 300 (inkluderer kaffe/te mm, lunsj).
  Studenter: kr 150,- NOK.

 28. januar samlet NORME nasjonale Ung-ledere fra medlemsorganisasjonene og enkelte andre Ungdomsorganisasjoner. – Historisk!, mener komiteen som inviterte.

Et lite stykke norsk kirkehistorie ble skrevet da NORME inviterte 25 nasjonale Ung-ledere til en felles dag på Fjellhaug, Oslo. Bak invitasjonen stod NORME-styret, ved daglig leder, IFES Europa-leder Tor Erling Fagermoen, Ungdom i Oppdrag-leder Andreas Nordli, leder i Ung baptist Roald Zeiffert og NLM Ung-leder Hans Christian Skaar.

Ledere for 80 000 ungdommer: Blant de 23 som møtte opp, hadde administrasjonen samlet inn tall fra 20 ungdomsorganisasjoner. Det samlede medlemstallet av betalende medlemmer som ungdomsorganisasjonene får statsstøtte for var over 70 200 medlemmer. I tillegg kommer de ikke-tellende medlemmene, ungdommer som mottar medlemsblad, er leirledere eller har en annen tilknytning til organisasjonen. Det samlede antallet ungdommer som er tilknyttet de evangelikale ungdomsorganisasjonene er med sannsynlighet over 90 000, men for ikke å ta munnen for full, så har vi belegg for å konstatere at det samlede antallet ungdom er over 80 000.

Delte viktige lærdommer: Dagen var spekket full av lovsang og bønn, gruppearbeid og samtaler omkring hvordan man kan nå Norges ungdom med evangeliet om Jesus Kristus. Gruppeprosessene ble ledet av Øivind Augland, og Øystein Gjerme var med for å dele sitt hjerte for norsk ungdom.

Fire av ungdomslederne fortalte om sine viktigste lærdommer som ungdomsleder, noe som viste seg å være både lærerikt og nyttig. Hensikten med dagen var å inspirere hverandre til videre arbeid blant norske ungdommer, men også å skape et varig nettverk mellom nasjonale ledere som alle drømmer om å se Gud gjøre disipler av den oppvoksende generasjonen. 

Kristens missiologisk vitnesbyrd: Da tiden var inne for å oppsummere drømmene for videre arbeid, var det mye spennende som kom frem. Det ble tatt til orde for en årlig samling eller en felles retreat. I tillegg ble det ytret ønske om å få samlet inn data fra hele Norge om kristent barne- og ungdomsarbeid.

Norges ungdommer lengter etter noe som er ekte. Og nå står 20 nasjonale organisasjoner og bevegelser sammen for å gi dem det de trenger aller mest, nemlig et møte med den levende Jesus Kristus.

”Systemsvikt”, kalles det når Odin på 13 år ikke orker å leve lenger på grunn av mobbing. ”Systemsvikt” kalles det også når ei jente på 13 kollapser på familiehytta nyttårsaften fordi ingen har stoppet mobberne tidsnok.

Dersom vi skal få bukt med mobbeproblemet i Norge trenger vi en folkeaksjon. Det er klart at skolene og de kommunale instansene må ta problemet på alvor. Men det må i aller høyeste grad foreldrene også gjøre. Mye av mobbingen foregår på fritiden, i kommentarfelt på Facebook, og i andre sosiale medier. Nå må foreldrene ta dette på alvor. Den neste jenta med spiseforstyrrelser, eller gutten med sosial angst kan være ditt barn.

Det er ingen tvil om at foreldrenes holdninger har påvirkningskraft på hvordan barna ser på andre mennesker. Kommentarer slengt ved middagsbordet, i bilen, foran tv og andre steder gir barna signaler om hva som er greit å si når man omtaler andre mennesker. Når jeg leser noe av det nett-trollene kan finne på å skrive om andre mennesker på nett, lurer jeg virkelig på hvordan de samme trollene snakker til sine egne ektefeller og barn. Hvordan omtaler de nabofamilien? Hvordan snakker de om sakene som dukker opp i nyhetsbildet?

 Barn ser og barn lærer. Etter hvert utvikler barna en kultur av hvordan man omtaler andre barn, hva som er ok å si om politikere, hvordan det er greit å beskrive læreren sin og så videre. Skolen kan selvfølgelig være korrigerende her, men det er foreldrene som må ta hovedansvaret for barnas oppdragelse og dannelse inntil de selv kan ansvarlig-gjøres.

Og for å være helt ærlig; når barna når tenårene og går på ungdomsskolen, da må de selv kunne svare for ord og handlinger mot andre jevnaldrende. Selv om de ikke kan straffes juridisk, så bør de virkelig sanksjoneres når de krenker andre mennesker i ord og handlinger. Skolen har et sett med virkemidler her, og foreldrene har sine sett med sanksjoner.

Underholdningsbransjen kan bidra til mobbing: Jeg er helt overbevist om at mobbing snakkes om og jobbes mot i mange hjem og i de aller fleste foreldreutvalg. Men når skal foreldrene ta dette skikkelig opp med barna sine, og selv gå foran som eksempler på hva som er greit å si og hva som ikke er greit? Når skal foreldrene la være å glede seg om sarkasme og harselering av andre voksne foran barna? Det er selvsagt et skudd i løse luften å gi underholdningsbransjen et altfor stort ansvar her, men det skal heller ikke stå usagt at veldig mye ”voksenhumor” går ut på å gjøre narr av andre voksne mennesker. Når disse ”andre voksne” er offentlige personer, så må de tåle en viss grad av omtale. Men kan vi forvente av barna at de ser skillet mellom ”offentlige personer” og andre? Og når foreldrene gjør narr av andre voksne mennesker, hvordan skal da barna lære at man ikke skal gjøre dette? Problemet er at barna ikke ser noe skille mellom offentlige personer og klassekamerater, og fortsetter i den samme tonen overfor sine jevnaldrende.

Vi trenger en folkeaksjon av foreldre som jobber aktivt mot mobbing. Og den begynner med oss selv og hvordan man omtaler andre mennesker i egen stue. Deretter gir man tydelig beskjed til barna om at alle mennesker har lik verdi, og at denne verdien skal respekteres, at det ikke er greit å hetse, krenke eller mobbe andre barn. Bli med i folkeaksjonen mot mobbing nå, og særlig dersom du er en voksne i familien!

Peter Magnusson har nylig fått Hope-prisen fra Hope for Europe for sitt engasjement for immigranter og flyktninger i Jönköping.
– For å gjøre en forskjell må man være der det skjer, hevder prisvinneren.

Etter 27 år i organisasjonen OM ønsket Peter Magnusson å gjøre noe for innvandrerne i Sverige. Gjennom åtte år har han drevet fritidsklubben Underground, med tilhørende ledertreningsprogram, kjøreskole for jenter, aktivitetssenter og leksehjelp i et område i utkanten av Jönköping. Arbeidet har 60 frivillige og når hundrevis av ungdommer fra over 60 nasjonaliteter.

Målet er å skape en positiv oppvekst med mulighet for jobb og god integrering.
– Vi ser et stort behov for voksenkontakt, sier Magnusson.
– Mange barn i vår bydel vokser opp uten en tilstedeværende far, noe som både gjelder innvandrerbarn, såvel som svenske barn.

Fokus på sårbare jenter: Ungdomsklubben har stort fokus på ledertrening og deltagelse i lokaldemokratiet, menneskerettigheter og muligheter for jobbtrening. Underground driver egen ledertreningsskole med 75 % jenter som har blitt veldig populær. Magnusson forteller at mange forsiktige jenter overdøves av urolige gutter både hjemme og på skolen, noe som gjør at de satser spesielt på jentene.  
– Vi har to grunnleggende regler i arbeidet, forklarer Magnusson.
– Og det er respekt, og da spesielt respekt for jentene. Og så er det nulltoleranse for vold. Bryter man en av disse reglene, må man gå hjem for kvelden.

Magnusson er overbevist om at ungdommene selv setter stor pris på de to reglene, og legger til:
– Vi har opplevd at gutter tar med kompiser og ber oss gjenta de tingene vi har sagt til dem tidligere, til kompisene sine.
På spørsmålet om hva det var de sa til guttene dagen før, svarer Magnusson at det var så enkelt som at man skal behandle jentene slik man ønsker at sine egne søstre skal bli behandlet. 

Med støtte fra kommunen driver de kjøreskole kun for jenter. Her får mange tenåringsjenter, som ellers ikke ville fått noe kjørekort, lov til å lære seg å kjøre og ta førerprøven. 

– Dette gir dem både større tro på seg selv og større selvstendighet. Ved at de få mulighet til å kjøre selv gir dem også større mulighet for å ta videre utdanning å skaffe seg en egen jobb, sier Magnussen stolt. 

Taler innvandrernes sak: En stor del av arbeidet går også med til å tale innvandrernes sak i møte med de svenske institusjonene og myndighetene. Mange unge har ikke tillit til det svenske samfunnet og de lokale institusjonene som politi og helsemyndighetene.
– Og det er ofte med rette, sier Peter.
– Mange er ikke flytende i svensk, eller har høy utdannelse, noe som gjør at deres rettigheter kan svekkes.

Han forteller selv at nå han og familien, som er etnisk svenske, ringer til helsemyndigheter og andre offentlige kontorer får de ofte ulik behandling ettersom de beskriver hjemstedet sitt som det ”beryktede” Råslätt, eller sier at de bor i Ljungarum, som er middelklassestedet med flere etnisk svenske som Råslätt er en del av.

Til tross for daglige utfordringer med integrering, arbeid med frivillige og økonomiske utfordringer avslutter Peter Magnusson samtalen med å forsikre oss på at han aldri ville vært noe annet sted enn der han er nå: I «ghettoen» utenfor Jönköping. 

Bilder av barn og voksne med desperasjon i blikket ruller over skjermene i trygge, norske sofakroker. Familiene i strandsonen på flukt fra krig og nød har blitt daglig kost. Bildene gjør sterkt inntrykk, og spesielt bør de engasjere oss som er etterfølgere av Mannen med budskapet om at det vi gjør mot en av disse, det gjør vi mot Ham (Matt 25).

Kyniske røster hevder at andre skal ta seg av flyktningene i strandsonen; ”i deres nærområder”. Og for kynikerne hjelper det ikke at Tyrkia, Jordan og Libya allerede huser millioner av mennesker på flukt. Også land som Hellas, Italia og Spania har for lengst blitt flyktningenes nærområder; land som er årlig besøkt av ti tusenvis av norske turister. Nordmenn som gleder seg over at globaliseringen har gjort verden mindre, må nå innse at flyktningenes nærområder har blitt våre nærområder, og at vi ikke lenger kan vende ansiktet bort når vi møtes i strandsonen.

Bibelhistorien har et spesielt forhold til utlendinger og fremmede. Abraham var ikke bare nomade, han var ”fremmed og innflytter” i landet hvor han bodde (1. Mosebok 23). Isak var økonomisk flyktning i Gerar (1. Mos 26) og Jakob var på flukt både fra sin bror og sin svigerfar (1. Mos. 27 og 31). Jødene var utlendinger og fremmede i Egypt i 400 år, og ørkenvandringen er jo ikke noe annet enn en lang fluktrute fra Egypt til Kaanan. Noomi (svigermoren til Ruth) var økonomisk flyktning i Moab, og Ruth kom til Israel på familiegjenforening. Og slik kunne vi fortsette helt til Jesus, som startet livet som flyktning i Egypt. Når jeg ser livredde foreldre med gråtende barn på tv som reddes opp av skip som Siem Pilot, ser jeg for meg at dette kunne vært den lille sårbare familien Josef, Maria og lille Jesus Ben-Jakob.

Jeg tror Guds banker spesielt for familiene i strandsonen. De er i en spesielt sårbar situasjon og er nesten alltid ofre for noe helt uforskyldt, enten det er krig, katastrofer eller sult. Og de er alle våre Neste. Jesus viste oss noe viktig om å være deres Neste i lignelsen om den barmhjertige samaritan i Lukas 10.

Norge er også en nasjon av migranter. Gjennom mange tiår emigrerte nordmenn til USA, ikke med noe beskyttelsesbehov, men kun i håp om en lysere fremtid. Under andre verdenskrig rømte flere tusen nordmenn til Sverige og England, og ble tatt imot av ”barmhjertige samaritanere”.

Ei dame i en av våre medlemsorganisasjoner, som er gift med en mann fra Midtøsten, forteller at da mannen startet på et norskkurs i Moss, satt ei eldre dame utenfor lokalet med en hjemmelaget plakat med teksten; ”Dra hjem igjen!” (på engelsk: ”Go home!”). Jeg håper for alt i verden at dama ikke var blant dem som kan sin bibelhistorie og kjenner lignelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje var det til slike anledninger Paulus så behov for å minne menigheten om ordene i 1. Kor 4.7 Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?

I tillegg synes jeg det er viktig å merke seg at mange av familiene i strandsonen som flykter fra Midtøsten til Europa, faktisk er våre trossøsken. De kristne er en spesielt utsatt minoritet når voldelige islamister angriper, også på flukt i andre land i Midtøsten. Jesus avslutter undervisningen i Matteus 25 med beskrivelsen av en likegyldighet vi ikke kan tillate oss; Det vi ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.

Etter å ha fått påvist lave verdier på antistoffene mot Røde hunder (rubella), i forbindelse med graviditet, ble jeg oppfordret til å ta rubellavaksinen. Dette til tross for at jeg har hatt røde hunder som barn.

Det ingen fortalte meg var at vaksinen som jeg fikk blant annet var laget av abortceller. Dette er grusomt å tenke på; at aborterte fostre er ingredienser i vaksiner for å utvikle nye cellelinjer. Jeg håper inderlig ikke at det er derfor mange leger og helsepersonell oppmuntrer jenter til å ta abort, fordi de trenger cellelinjene som de aborterte fostrene representerer!!!! (Se avsnitt 3 lenger ned i teksten) Vi trenger vaksiner som ikke er avhengige av at jenter tar abort for å få produsert dem!

Selv er jeg ikke lege eller helsepersonell, men misjonsleder. Derfor har jeg kopiert inn et blogginnlegg fra Torkild Masvie, som har studert dette nøye. Masvie er pastor, teolog og misjonær, og han fant abortfrie vaksiner som alternativ i Japan. Jeg deler hans bekymring for et vaksinemonpol hvor produsentene unnlater å gi beskjed om aborceller som ingredienser i vaksinene sine. Det er rett og slett elendig moral og mangel på etisk vurdering. Les Masvies blogginnlegg her:

Jeg er en far som ikke hadde samvittighet til å la mine barn få abortbaserte vaksiner, og som har hatt vondt av at noen av mine barn fikk noen av de abortbaserte vaksinene før jeg forsto realitetene. Jeg forsøkte finne hjelp forskjellige steder. Mange mener nye, men det har vært fint lite praktisk hjelp å få, bortsett fra noen hederlige unntak. Jeg har derfor nå forsøkt å gjøre informasjon og hjelp offentlig og lett tilgjengelig for de som vil unngå disse vaksinene, og som ønsker benytte alternativer. Det finnes nemlig alternativer selv om flere uttaler seg og resonerer som om alternativer ikke finnes. Men alternativene er holdt vekk fra det norske markedet. 

1) Problemet og alternativene
Den norske MMR.-vaksinen har abortbasert rødehunderkomponent, men det finnes en japansk rødehundervaksine som ikke er abortbasert.  Hepatitt A- en abortbasert vaksine som folk flest ikke trenger fordi en etter kort sykdom blir imun resten av livet. Den norske rabiesvaksinen er abortbasert, men det skal finnes rabiesvaksiner som ikke er abortbasert – for bare å nevne det jeg har lært i denne prosessen.

Praktisk alternativ vaksineinfo vi har funnet frem til og selv benyttet er lagt ut på: www.facebook.com/AbortfrieVaksiner. På den facebooksiden er linker, direkte og indirekte koblinger til alle dokumenter som nevnes her i mailen. Der vil også legges ut mer info etterhvert.

2) Etisk vurdering
Vatikanet har en uttalelse som fastholder det etisk problematiske ved abortbaserte vaksiner, når en til nød kan benytte dem, oppfordringen til ledere og fedre å bruke alternative ikkeabortbaserte vaksiner, samt oppfordringen til å presse produsenter og myndigheter når alternativer ennå ikke er frembragt. Her er link til uttalelsen: http://www.cogforlife.org/vaticanresponse.pdf

3) Nye aborter kan trenges for å videreføre dagens vaksiner
Øystein Winnem har skrevet «Etiske utfordringer knyttet til bruk av vaksiner fremstilt i fostervev»: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/29504/ProsjektxWinnem.pdf?sequence=2

Der presenterer han for oss en viktig medisinskfaglig informasjon:  «….bestrebelsene etter å utvikle evigvarende cellelinjer til vaksineproduksjon har vært forgjeves. WI38 og dens fetter MRC-5 kommer med andre ord før eller siden til å miste egenskaper som gjør dem så godt egnede til virusdyrking for vaksineproduksjon.» s14-15. Da blir det altså behov for nye cellelinjer fra nye aborter om ikke vaksineprodusentene har merket presset til å benytte andre måter å lage vaksiner på. 

4) Foreldre kan be om import av enkelte separate abortfrie vaksiner
I sommer hadde jeg innlegg «Nei til abortbaser meslingevaksine» på Verdidebatt.no. verdidebatt.no http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11583073/

Der finner en bl.a. en viktig respons fra Folkehelseinstituttet. De forteller nemlig at en kan søke om import av separat meslingevaksine, og trolig også kusmavaksine. Dette er en informasjon de ikke har vært særlig åpne om til nå. Med denne informasjonen kan foreldre be om import av separatvaksiner. En kan dermed unngå den norske rødehundervaksinen i MMR-kombinasjon, og ta rødehundervaksinen senere i utlandet om en da ikke har fått den etiske rødehundervaksinen i Norge. Vår familie tok vaksinen i Japan i sommer, og vi hjelper gjerne andre gjøre det samme. Kontaktinfo finner en på nevnte facebookside. Forhåpentligvis kan vi om ikke så lenge oppdatere facebooksiden med erfaring om hvordan en kan ta den japanske vaksinen i land nærmere oss.

5) Bryt vaksinemonopolet og bruk forbrukermakten!
Jeg er overbevist om at vaksineprodusenter ikke finner alternative måter å lage abortfrie vaksiner på uten at de merker presset fra markedet. De leser ikke artikler, de leser markedsandeler. Jo flere som velger den japanske rødehundervaksinen og andre abortfrie vaksiner jo raskere vil vaksineprodusenter forstå at det er lønnsomt å lage slike abortfrie vaksiner. Forbrukermakten er i hendene på helt vanlige folk i dette spørsmålet.

Dessuten er jeg overbevist om at norske og europeiske politikere og helsemyndigheter ikke vil gjøre noe med det hårreisende vaksinemonopolet i Europa uten at det blir offentlig fokus på denne saken. Den japanske vaksinen er ikke tilgjengelig i de fleste land i Europa. En kan lure på hvilke koblinger det er mellom politikere, helsemyndigheter og vaksineprodusentenes økonomiske interesser når en etablerer og vedlikeholder et vaksinemonopol.

Torkild Masvies blogginnlegg kan også lese på bloggen: http://pastorblogg.blogspot.no/2015/07/abortfrie-vaksiner-og-alternativer-brev.html

– ”Tudor”, ”Laura”, ”Sergei” og ”Ivan”.
Presentasjonsrunden blant misjonslederne er godt i gang, og vi får et lite glimt av arbeidet hver av dem leder. Vi er på European Leadership Forum, som hvert år samler over 700 evangelikale inviterte ledere fra hele Europa i Polen. Forumet er inndelt i ulike ledernettverk, og for første gang samles også misjonslederne i et eget misjonsledernettverk. Presentasjonsrunden røper at mange av dem er fra land som ligger øst for Norge.

Det er Rolf Kjøde fra NLA (og tidligere Normisjonsleder) som leder dagens program. Sammen med NORME (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering) er han en del av styringsgruppen for nettverket, som i dag får besøk av Lausanne-leder Michael Oh.

– Det var veldig positivt å se at mer enn halvparten av deltagerne i Misjonsledernettverket var fra Øst Europa, sier Kjøde.
– Vi tar dette som et tegn på et den Øst Europeiske kirken mer og mer ønsker å bidra i det globale misjonsoppdraget.

Etter Lausanne-lederens preken får deltagerne solid undervisning om ulike ledelseskulturer av Scott Moreau, professor ved Wheaton College i USA. I salen sitter flere og nikker bekreftende, og humrer litt av eksemplene i tverrkulturelle utfordringer mellom Øst og Vest knyttet til ledelse.

Gud reiser opp en ny generasjon misjonærer fra Øst. En generasjon som ikke ønsker å overlate det som står igjen av misjonsoppdraget til misjonærer fra Vest Europa og USA. De vil være med der det skjer. Ja, til og med ønsker de å dra til steder hvor Vest-europeiske organisasjoner ikke lenger kan sende misjonærer.

”Tudor” fra Latvia forteller om en 7 måneder gammel misjonsorganisasjon med Midtøsten som satsingsområde. Han drømmer om å spre evangeliet til Syria og Irak. Og når jeg spør om det er flyktningene fra disse landene som er målgruppen, er svaret Nei. De ønsker å finne en vei inn.

”Sergei” fra Moldova deler ivrig erfaringene fra team de har sendt til Dagestan og Tsjetsjenia, for en forsamling med store øyne. – Vi kommer ikke utenifra, slik som dere fra Vesten. – Vi er deres naboer, og deler mange av de samme erfaringene, noe som gjør at vi forstår hverandre.
”Sergei” går så langt at han sier at vestlige utsendinger vil feile dersom de nærmer seg disse områdene.

”Ivan” fra Ukraina minner oss om at ukrainske kristne, som ble tvangsflyttet av Stalin, sto for viktige vekkelser i Russland i forrige århundre.
– Det samme gjør ukrainske utsendinger i Russland i dag, fortsetter han,
– Til tross for deres forverrede situasjon de to siste årene, er det fremdeles ukrainske pastorer som leder flere av de største evangelikale menighetene i Russland.

I nettverkets siste foredrag hører vi Ajith Fernando fra Sri Lanka si at tiden hvor penger var misjonens viktigste ressurs, nå er forbi.
– Våre viktigste ressurser fremover er brennende enkeltmennesker. Evangeliet inkarneres i folk som er villige til å gå, enten de er utsendt som yrkesaktive eller misjonærer. Det viktigste er at de er godt rustet.

Og fra et norsk ståsted ser det ut til at Øst Europeere både er villig til å satse og godt utrustet til oppdraget. De vil satse i land hvor evangeliet enda ikke har fått rotfeste og er lite bekymret for økonomi. Gjennom tiår med kommunisme og andre utfordringer vet de godt hva det vil si å stole på Gud i alle ting. Nå vil de ikke lenger være mottakere, men utsendere i det store misjonsoppdraget.